Anthemius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Procopius Anthemius (ca 420 – juli 472) var en østromersk general og senere vestromersk keiser fra 467 til sin død i 472.

Innhold 1 Karriere i øst 2 Tronsbestigelse 3 Krig mot vandalene 4 Krig mot visigoterne 5 Borgerkrig

[rediger] Karriere i øst

Anthemius var av god familie og hans far og farfar hadde begge viktige stillinger i Østromerriket. I 453 ble Anthemius utnevnt til comes med ansvar for å utbedre forsvaret av Østromerrikets grense ved Donau. Disse områdene hadde de siste årene lidd svært under hunnernes herjinger. Circa samme år ble han gift med Aelia Marcia Euphemia, datter til Østromerrikets keiser, Marcian. Paret fikk etter hvert fire sønner og ei datter. Anthemius vendte tilbake til Konstantinopel i 454 hvor han ble utnevnt til magister militum og patrisier. I 455 var han konsul sammen med den vestromerske keiseren Valentinian III. Mye tyder derfor på at Marcian så på Anthemius som en mulig etterfølger. Men da Marcian døde i 457 ble isteden Leo I ny keiser. Denne var støttet av generalen Aspar som da var rikets mektigste mann. Anthemius fortsatte sin militære karriere på Balkan. Ca 460 beseiret han den ostrogotiske kong Valamer i Illyricum og noen år senere, i 466 eller 467, en gruppe hunnere under kong Hormidac i Dacia.

[rediger] Tronsbestigelse

I vest hadde vandalene ledet av deres dyktige konge Geiserik satt seg fast i Nord-Afrika på 430-tallet og siden drevet en utstrakt piratvirksomhet langs Italias kyst og erobret Sicilia og Sardinia. Etter hvert nådde de vandalske sjørøverne Hellas. I 467 hadde vandalene blitt et direkte problem også for Østromerriket. En krig mot vandalene ville være upraktisk uten Vestromerrikets støtte, men her hadde keisertronen stått tom etter Libius Severus’ død i 465. Leo sendte derfor Anthemius vestover ledsaget av Marcellinus, magister militum i Dalmatia. Anthemius ble utropt til keiser like utenfor Roma 12. april 467. Leo var dermed kvitt en potensiell rival, men i vest var ikke alle like begeistret over få en keiser utpekt av Konstantinopel. Det var også helt nødvendig for Anthemius å sikre seg støtten til den mektige magister militum og patrisier Ricimer som allerede hadde avsatt og innsatt flere keisere. Mot slutten av 467 ble derfor Ricimer gift med Anthemius’ eneste datter, Alypia.

[rediger] Krig mot vandalene

Den planlagte krigen mot vandalene begynte i 468 med betydelig innsats både fra vest og øst. En flåte på omkring 1100 skip ble samlet sammen ledet av keiser Leos svoger, generalen Basiliscus. En styrke under Macellinus gjenerobret Sardinia og Sicilia, mens en annen hær fordrev vandalene fra Tripolitania.

Basiliscus’ armada seilte ut fra Sicilia, sannsynligvis i juni, og ankret opp et sted langs Tunisias kyst, ca 60 km fra vandalenes hovedstad Karthago. Før hæren kunne landsettes ble imidlertid flåten angrep den vandalske flåten med blant annet brannskip. Den romerske flåten ble knust, og med den også hæren som var om bord. Ekspedisjonen hadde kostet enorme summer, og verken i øst eller vest fantes det resurser for å stable på beina en ny.

[rediger] Krig mot visigoterne

I tillegg til de militære kostnadene var også den mislykte krigen et gigantisk prestisjenederlag. Visigoternes konge, Eurik, innså at Vestromerriket var maktesløs til å forsvare de provinsene det gjorde krav på. Mens visigoterne før hadde styrt Akvitania og anerkjent Romas overhøyhet, forsøkte Eurik maktvakuumet som var oppstått til å erobre så mange provinser som mulig og innlemme dem i et fullstendig uavhengig visigotisk kongedømme. I 469 marsjerte visigoterne nordover og beseiret bretonerne, som var alliert med Anthemius. Eurik kunne dermed legge under seg alt land sør for elva Loire. I 471 sendte Anthemius en hær vestover ledet av sin sønn Anthemiolus for å stoppe visigoterne. De to hærene møttes ved elva Rhônes bredder. Visigoterne seiret og Anthemiolus falt. Dermed var nesten hele Gallia tapt.

[rediger] Borgerkrig

Anthemius lyktes antagelig aldri å få det italienske aristokratiet til å se på ham som noe annet enn en gresk keiser. Det var flere mislykte konspirasjoner mot hans styre. Et av disse ble avdekket i 470, og lederen, en senator ved navn Romanus, ble henrettet. Denne Romanus var en av Ricimers støttespillere, og henrettelsen førte til et brudd mellom Anthemius og Ricimer.

I 472, etter det mislykkede felttoget i Gallia, brøt det ut borgerkrig. Det meste av hæren støttet Ricimer, blant annet den skiriske høvdingsønnen Odovakar, og dette mer enn oppveide den støtten Anthemius måtte ha i befolkningen. I juli ble Anthemius’ menn beseiret utenfor Roma. Anthemius søkte tilflukt i en kirke hvor han ble drept av Ricimers nevø Gundobad. Med Senatets velsignelse utropte Ricimer den italienske aristokraten Olybrius til ny keiser.