Anke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Anke er et rettsmiddel som benyttes for å klage en dom inn for en høyere rettsinstans. Begrepet brukes både i sivile saker og i straffesaker.
[rediger] Norge
I norsk rett er fristen for å anke i sivile saker normalt 1 måned, mens i straffesaker må anken fremsettes innen 2 uker. Den som anker en avgjørelse kalles ankende part, mens motparten blir betegnet ankemotpart. Det hender også at begge parter anker, i så fall betegnes ofte den anken som sist kommer inn som en motanke. En anke skal normalt fremsettes for den domstol som har avsagt den dom hvis angripes. I straffesaker kan en anke fra siktede dessuten fremsettes for påtalemyndigheten.
Anker over avgjørelser i tingretten går til lagmannsretten, mens avgjørelser fra lagmannsretten kan ankes til Høyesterett. I visse ekstraordinære tilfelle kan dessuten anke over tingrettsavgjørelser fremmes direkte for Høyesterett. Høyesterett er siste instans etter Grunnlovens § 88: «Høiesteret dømmer i sidste Instans». Når en avgjørelse er rettskraftig kan den ikke lenger ankes, og den eneste fremgangsmåten som da kan benyttes for å få den endret er ved gjenopptakelse. For straffesaker fungerer dette slik at saken legges frem for Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Både for sivile saker og straffesaker er imidlertid vilkårene for at gjenopptakelse skal føre frem meget strenge.
I motsetning til hva mange synes å tro er det ikke mulig å anke avgjørelser fra Høyesterett inn for den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD). Dette ville være i strid med Grunnloven § 90, som lyder: «Høiesterets Domme kunne i intet Tilfælde paaankes». Saker som er avgjort i Høyesterett kan imidlertid klages inn for EMD, som kan ta stilling til om avgjørelsen er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Dersom dette er tilfelle kan resultatet bli at staten blir dømt til å betale erstatning, men Høyesteretts dom blir stående inntil en eventuell gjenopptakelse.
