Adrian Bergmann-saken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Adrian Bergmann er pasifist, og har nektet å møte til militær sesjon. Ordinært ville det være her vernepliktige gir uttrykk for en pasifistisk overbevisning, og søker om overføring til siviltjeneste. Bergmann ønsket å gjennomføre en fredsrelatert siviltjeneste, og krever direkte opptak til siviltjeneste uten først å måtte gjennomgå sesjonen. Bergmann skrev i brev til Justisdepartementet av 31. januar 2004 dette om bakgrunnen for sitt krav:

Mitt grunnlag for å nekte militærtjeneste er først og fremst basert på en pasifistisk kritikk av det militærapparat hvori tjenesten inngår. Som det viktigste system i anskaffelsen av soldater til dette apparat, anser jeg den militært organiserte sesjon ikke prinsipielt annerledes enn institusjonen militær førstegangstjeneste. Følgelig kan jeg ikke etterkomme den militære ordre som kom til uttrykk i innkallelsen, om å stille til en sesjon der jeg ville være underlagt militær kommando og militær straffelov.

[rediger] Brevveksling

Bergmann mottok 18. desember 2003 innkallelse til militær sesjon, med møtedato 4. februar 2004. Umiddelbart etter å ha mottatt innkallelsen, sendte han brev tilbake til Vernepliktsverket, der han orienterte om at han ikke aktet å møte, da det ville stride imot hans pasifistiske grunnholdning, og søkte om formelt fritak for oppmøte. Søknaden ble avslått, og Bergmann anket avgjørelsen til Justisdepartementet, som i brev av 10. mars 2004 bemerket at

tidligere praksis i slike saker er at vernepliktige som av samvittighetsårsaker ikke kan delta på sesjonen har fått behandlet søknad om sivil verneplikt direkte, uten sesjonering. Dette følger etter Justisdepartementets oppfatning av militærnekterlovens §3, 2. ledd jfr vernepliktslovens § 48. (...) Departementet kan ikke se at det foreligger nye omstendigheter som skulle tilsi at forvaltningen bør endre praksis på dette felt. Man overlater imidlertid den konkrete behandlingen av saken til Vernepliktsverket.

Justisdepartementet uttrykket altså sin prinsippielle og saklige støtte til Bergmanns standpunkt om at han hadde rett til fritak for sesjonsoppmøte, og for direkte opptak til siviltjeneste, men overlot til Vernepliktsverket å gjøre vedtak også i ankesaken.

[rediger] Domstolsbehandling

Vernepliktsverket svarte ikke på klagen, men politianmeldte Bergmann etter samme bestemmelser som totalnektere behandles. Det ble reist tiltale, og Krigsadvokatene for Sør-Norge førte saken mot ham da den kom opp i Indre Follo Tingrett den 17. desember 2004. Aktoratet nedla påstand om nitti dagers fengsel, hvorav seksti skulle gjøres betinget. Både forsvaret og aktoratet kunne presentere sammenhengende modeller for hvorledes lovverket skulle tolkes i forhold til denne type saker, og det ble foreslått av Bergmann at retten således måtte søke å forstå lovgivers hensikt, heller enn å skulle velge sin foretrukne modell ut fra lovteksten. Med et flertall på to mot én, avsa så retten en dom for overtredelse av vernepliktsloven §49 jfr. §48 nr. 2, med straff på nitti dagers betinget fengsel, med en prøvetid på to år. Bergmann ble altså ikke nødt til å utholde et fengselsopphold, men det ble fastslått at pasifisters rett til å bestemme over sin egen overbevisnings innhold og omfang, og hvilke konsekvenser den skal ha, ikke gjelder fremfor uklart lovverk – tvert imot ble Bergmanns overbevisning kriminalisert. Følgelig anket han dommen ved forkynnelse, og saken kom opp for ny behandling i Borgarting lagmannsrett 28. juni 2005.

I kjennelsen fra denne ankesak, forkynt og offentliggjort 1. juli 2005, fastslo Borgarting lagmannsrett, som tingretten hadde gjort tidligere, at militærnekterloven ikke kunne påberopes av Bergmann som frikjennende grunnlag for ikke å ha møtt til sesjon 4. februar 2004. Allikevel fant rettens flertall, fire mot tre dommere, at Adrian Bergmann måtte frifinnes. Flertallet anså det nemlig som sannsynlig at tiltalte ved oppsatt oppmøtetidspunkt var overbevist om at det fantes lovgrunnlag for å nekte oppmøte til militær sesjon på pasifistisk grunnlag. Flertallet vektla i denne vurdering at Bergmann hadde satt seg inn i tidligere praksis i sesjonsnektersaker, der Justisdepartementet på slutten av 1980-tallet innvilget en sesjonsnekter direkte opptak til siviltjeneste, at han hadde satt seg inn i det relevante lovverk, foruten å søke telefonisk og skriftlig kontakt med både Justisdepartmentet og Vernepliktsverket for å avklare saken. Dessuten ble det tatt med i vurderingen at Bergmanns søknad om direkte opptak til siviltjeneste, uten militær sesjon, fremdeles står ubehandlet. Slik fant retten at kravene til forsett, som er et vilkår for dom, ikke var oppfylt, og at tiltalte måtte frifinnes på grunn av rettsvillfarelse; at han hadde en rimelig overbevisning om hvorledes lovverket skulle forstås, selv om den ikke var i overensstemmelse med rettens syn.

For Bergmann var dette å anse som nok et prinsipielt tap; retten hadde unnlatt å ta opp spørsmålet om hvorvidt Vernepliktsverket i sin behandling hadde tatt feil da det fastslo at det ikke finnes grunnlag for nekting av sesjon. Bergmann mener at dette var en feil konklusjon, og at beslutningen om ikke å vurdere hvorvidt fritak for sesjonsoppmøte skulle innvilges følgelig ble gjort på feil grunnlag. Både Bergmann og påtalemyndigheten anket lagmannsrettens avgjørelse til Norges Høyesterett. I kjennelse avsagt 22. desember 2005 opphevet Høyestrett Lagmannsrettens dom med ankeforhandling. Bergmann fikk heller ikke medhold i at at uteblivelsen fra sesjon var lovlig.[1]