Dagsavisen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Dagsavisen» er en dagsavis utgitt i Oslo. Den ble opprinnelig etablert i 1884 av faktor Christian Holtermann Knudsen under navnet Vort Arbeide, som et organ for fagforeningene i Oslo. Avisen hadde lenge rollen som den ledende Arbeiderpartiavisen både i størrelse og viktighet. Knudsen ønsket at avisen skulle samle den tildels splittede arbeiderklassen.
Innhold |
[rediger] Partiavis
Avisen byttet navn i 1886 til Social-Demokraten da Den Social-Demokratiske Forening i Kristiania overtok bladet. I 1887 ble avisen offisielt organ for det da nystiftede Arbeiderpartiet. I 1894 ble avisen dagsavis med et opplag på vel 2000 eksemplarer.
Ved århundreskiftet var opplaget mer enn doblet til vel 5000 og avisen la om til et mer moderne preg og avisen fikk eget trykkeri. Underskuddet på driften ble finansiert av partiet fram til 1904 da avisen fikk sitt første overskudd.
Avisens kanskje mest markante redaktør startet i jobben i 1921. Trønderen Martin Tranmæl, som tidligere hadde gjort seg bemerket som journalist og redaktør av arbeiderbevegelsen i Trondheim sin avis Ny Tid var kommet til Oslo for å jobbe som partisekretær. Det var under Tranmæls ledelse avisen vokste seg til å bli landets nest største, og kanskje viktigste avis.
I 1923 byttet avisen navn til Arbeiderbladet og beholdt navnet etter at partiet meldte seg ut av Komintern senere samme år. Avisa var fra 1934 å finne i sine nye lokaler i Folketeaterbygningen på Youngstorget i Oslo. I tillegg til hovedavisa gav Arbeiderbladet ut flere bilag, blant annet landsutgaven «Fram» tre ganger i uka, «Lørdagskvelden» og «Norsk idrett».
Arbeiderpartiets rolle ble utover på 20- og 30-tallet stadig viktigere, så også var redaktørjobben viktig og Tranmæl var da også sentralstyremedlem.
[rediger] Ble nest største avis
Olav Larssen, senere avisens redaktør, moderniserte avisen innholdsmessig på 30-tallet og ved inngangen til andre verdenskrig hadde avisen vokst til å bli landets nest største, etter Aftenposten.
I august 1940 ble avisen stanset av NS og den tyske okkupasjonsmakten. Avisens lokaler på Youngstorget i Oslo ble overtatt av NS-avisen Fritt Folk. En del av avisens abonnementsregister fant senere veien til Aftenposten.
[rediger] Tapte på krigen
Etter krigen klarte avisen ikke å gjenvinne sin posisjon, som dels var overtatt av Morgenposten dels av Aftenposten som sammen med Nationen var de eneste Oslo-avisene som fikk komme ut gjennom hele krigen. Kommunistenes enorme popularitet etter krigen førte også til hard aviskonkurranse med NKP-organet Friheten. Arbeiderbladets trykkeri trykket begge avisene, og da Arbeiderbladet gikk over fra å være ettermiddag til morgenavis høsten 1945 måtte Friheten endre fra morgen til ettermiddagsavis noe den tapte på. Arbeiderbladet kom seg imidlertid ikke tilbake til gamle høyder. Krigen endret Oslobefolkningens avisvaner, og selv partifolk lot være å vende tilbake til Arbeiderbladet da den kom tilbake.
Arbeiderbladet fikk utbetalt vel 1 million kroner ulike erstatninger i avisoppgjøret etter krigen.
Særlig på annonsemarkedet hadde avisen tapt mye ved å bli stanset. Men som det offisielle regjeringsorganet hjalp det heller ikke at avisen ikke åpnet for partikritikk. Det var en tidligere Arbeiderblad-journalist, Sigurd Evensmo, som ble første redaktør av Orientering, der venstreopposisjonen i Arbeiderpartiet fikk utløp for sin kritikk. Den øvrge debatt om partiet skjedde alle andre steder enn i Arbeiderbladet.
Holdningen ble mer åpen etter valgnederlaget i 1965 da partiet kom i opposisjon, men da EF-kampen kom og avisen tok stilling for medlemskap, mens medarbeiderne i hovedsak var mot, kom det til åpen intern konflikt.
[rediger] Løsere partibånd
Det var klart for å kaste av seg noe av partiets kontroll, og det skjedde i 1974 da Einar Olsen ble ansatt som redaktør midt i landsmøteperioden og den første redaktør med unntak av en periode under første verdenskrig som ikke var landsmøtevalgt. Han ble avløst av Per Brunvand i 1975 som også han ble ansatt. Arbeiderbladet fikk det for norske aviser uvanlige Berlinerformatet i 1976 samtidig som en kjøpte ny presse og moderniserte sats og fremstillingsmetoden. Da var også opplaget på sitt høyeste i nyere tid, 60 380 eksemplarer.
I 1990 byttet avisen format til tabloid. I 1991 kjøpte Norsk Arbeiderpresse AS avisen av Arbeiderpartiet som solgte seg ut av en avis med store økonomiske vasker. Dette var også et av mange skritt som fristilte avisen fra partiets holdninger og meninger. Det endelige bruddet kom i 1997 da avisen skiftet navn til Dagsavisen, samtidig som avisen etter 11 år på Hasle flyttet tilbake til sentrum, men denne gangen til Møllergata. Avisa kom også med søndagsavis og egen nettavis samme år.
[rediger] Utgis av stiftelse
I 1999 gikk Dagsavisen ut av A-pressen ved at avisen ble overlatt til Stiftelsen Dagsavisen. I Stiftelsens råd sitter representanter oppnevnt av Norsk Presseforbund, Stiftelsen Fritt Ord, Institutt for samfunnsforskning, FAFO og APOR.
Avisen har i de aller fleste år slitt med opplagsfall, noe som til en viss grad er stanset de siste årene. Til dette kommer økonomiske problemer og avisen har i mange år vært avhengig av pressestøtte for å kunne opprettholde dagens virksomhet.
Dagsavisen kaller seg en moderne, uavhengig og samfunnskritisk kvalitetsavis (2005).
[rediger] Opplag
- 2001: 35 413
- 2002: 33 816
- 2003: 32 706
- 2004: 32 920
[rediger] Redaktører
Vort Arbeide
- Christian Holtermann Knudsen 1884-1886
Social-Demokraten
- Carl Jeppesen 1887-1891
- Christian Holtermann Knudsen 1892-1893
- Oscar Nissen 1894-1897
- Ludvig Meyer 1898-1900
- Anders Buen 1900-1903
- Olav Kringen 1903-1906
- Carl Jeppesen 1906-1912
- Jacob Vidnes 1912-1918
- Olaf Scheflo 1918-1921
Arbeiderbladet (fom 1923)
- Martin Tranmæl 1921-1940 og 1945-1949
- Olav Larssen 1950-1963
- Reidar Hirsti 1963-1974
- Einar Olsen 1974-1975
- Per Brunvand 1975-1991
- Arvid Jacobsen 1991-1995
Dagsavisen (fom 1997)
- Steinar Hansson 1995-2001
- Hilde Haugsgjerd 2001-2004
- Arne Strand (kst.) 2004
- Carsten Bleness 2005-
