Youngplanen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Youngplanen var et opplegg for løsningen av den tyske krigserstatningsgjeld etter første verdenskrig. Planen har sitt navn etter lederen for den kommisjonen som utarbeidet den i 1929-1930, den amerikanske forretningsmannen og økonomen Owen D. Young. Etter at Dawesplanen var blitt lansert i 1924 ble det raskt åpenbart at Tyskland ikke ville i stand til å betale de enorme årlige beløpene, som dessuten løp inn i den uoverskuelige fremtid.
Youngplanen fastla det totale beløpet til 26.350.000.000 dollar, og stipulerte at det skulle betales over en periode på 58 1/2 år. Planen ble godtatt av de allierte seierherrer, og skulle fra 1930 erstatte Dawesplanen.
Youngplanen hadde de positive trekk for Tyskland var at landet fikk et definitivt beløp å foorholde seg til, og reduserte de årlige ratene vesentlig. Det årlige beløp, som var satt til 473 millioner dollar, var delt i to elementer: En ubetinget del (satt til én tredjepart av summen), og en del som man kunne utsette betaling av (resten). Tysklands finansiering skulle skje ved transportbeskatning og over statsbudsjettet.
Men så kom det økonomiske sammenbrudd sent i 1929, som fikk to viktige konsekvenser: Det amerikanske bankvesen måtte innkalle utestående fordinger i Europa og kansellere de kreditter som ville gjort Youngplanen gjennomførbar. Dessuten gikk eksport og import så kraftig med verden over at den tyske gjeldsinndekning ble urealistisk. I 1933 hadde to tredjedeler av verdenshandelen bortfalt.
En ny amerikansk handelspolitikk ble iverksatt med Hawley-Smoot-tollavgiften. Dette bidro til å forverre det som var en alvorlig økonomisk krise til en versensomspennende depresjon, idet det var en nasjonalt beskyttelsestiltak som utløste nasjonale og nasjonalistiske mottiltak. I Tyskland steg arbeidsløseten fra 33,7% i 1931 til 40% i 1932.
Under disse forhold kom den amerikanske president Herbert Hoover med en offenlig uttalelse som foreslo et ettårs moratorium fot de tyske utbetalinger. Han klarte å få 15 lands støtte til moratoriet innen juli 1931. Men tiltaket strakk ikke til for å bremse Europas raske fart mot økonomisk sammenbrudd. Tyskland ble forkrøplet av en større krise i bankvesenet.
En siste anstrengelse fant sted med Lausannekonferansen i 1932. Her kom representanter fra Storbritannia, Frankrike, Italia, Belgia Tyskland og Japan til enighet om at krisen i Tyskland tilsa det følgende:
- Tyskland skulle ikke presses for utmiddelbare utbetalinger.
- For å reduserere gjeldbyrden med nesten 90 % skulle Tyskland forberede utstedelse av statsobligasjoner. Dette enkelttiltaket var på det nærmeste likt med en fullstendig kansellering av gjeldskravene, idet de tyske forpliktelser ble redusert fra de opprinnelige 33 milliarder dollar til 714 mill. dollar.
- Det var også en uformell enighet blant delegatene at disse tiltakene ville ikke være effektive med mindre den amerikanske regjering tilsluttet seg opplegget. Hoover kom med en obligatorisk offentlig uttalelse om at det ikke var noen forbindelse mellom Youngplanens betingelser og krigsgjelden. Da moratoriet utløp, inntraff Youngplanens vilkår på nytt, men systemet hadde i mellomtiden brutt sammen.
Tyskland gjenopptok ikke utbetalingene, og etter at nasjonalsosialistene kom til makten, erklærte de at de avfeide alle betalingskrav.