Sufisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Del av en serie artikler om |
| Islams fem søyler |
|
Trosbekjennelsen • |
| Biografier |
| Tekster og andre troskilder |
|
Tawhid • Koranen • Sunnah • Hadith • Teologi • Fiqh • Muhammeds liv • Sharia |
| Islamske retninger |
| Religiøse ledere |
| Islamsk arkitektur |
| Islams hellige byer |
| Samfunn |
|
Historie • Filosofi • Kunst • Kalender • Høytider • Kvinner • Politikk • Islamisme |
| Se også |
|
Bahai • Drusere • Fatwa • Kalif • Islam i Norge |
Sufisme (arabisk: تصوف, taṣawwuf - kurdisk: sofîtî, f' – persisk: تصوف, Sufi gari – tyrkisk: Tasavvuf) eller Irfan (arabisk/persisk: عرفان) er en mysterikertradisjon innenfor islam. Sufisme utgjør en utrakt sammensetning av tro og praksis. En retning innenfor sufisme, Tariqas, kan bli assosiert med sjiaislam, sunniislam og andre nåværende aspekter av islam, eller en kombinasjon av flere tradisjoner. Sufisme har antagelig utviklet seg i Midtøsten på 700-tallet, men tilhengere finnes i dag over hele verden.
Sufismen har skapt et stor mengde poesi på arabisk, tyrkisk, persisk, kurdisk, urdu, punjabi, sindhi, særlig verkene til Jalal al-Din Muhammad Rumi, Farid Ud-Din Attar, Abdul Qader Bedil, Bulleh Shah, Amir Khusro, Shah Abdul Latif Bhittai, Sachal Sarmast, sultan Bahu, foruten utallige tradisjoner av andaktspreget dans som ekstatisk sufirotasjon, og musikk, som Qawwali.
Innhold |
[rediger] Etymologi
Den mest kjente antagelsen på opprinnelsen av begrepet er ordet Suf (صوف), det arabiske ordet for ull, refererer til den enkle drakt som tidlige muslimske asketer bar. Imidlertid bar ikke alle sufister drakter av ull. En annen etymologisk forklaring foreslår at roten av ordet sufi er det arabiske ordet safa (صفا), i betydningen renhet. Det plasserer viktigheten av sufisme på hjertet og sjelens renhet.
Ytterligere en forklaring går på at ordets opprinnelse kommer fra «Ashab al-Suffa» («Fellesskapet på verandaen») eller «Ahl al-Suffa» («Folket på verandaen»), som var en gruppe muslimer under regimet til profeten Muhammed som tilbrakte mye av sin tid til bønn på verandaen til profetens moske.
[rediger] Sufismens historie
- Hovedartikkel: Sufismens historie
[rediger] Opprinnelse
Sufisme har sin opprinnelse i skriftene til profeten Muhammed. Bortimot alle tradisjonelle sufiskoler sporer deres «lenker av overføring» tilbake til profeten, enten via hans fetter og svigersønn Imam Ali ibn Abi Talib eller kalif Abu Bakr. Fra deres synsvinkel ble den esoteriske lære gitt til de som hadde muligheten til å ha direkte kontakt med Guds ånd, og deretter bibringe det videre fra lærer til elev gjennom århundrene.
Spesialiserte forskere på Midtøsten mener at sufismen var vesentlig et resultat på at islam utviklet seg i en mer mystisk retning. Eksempelvis har Annemarie Schimmel foreslått at sufismen i dens første stadier ikke betydde noe annet enn en forfinelse av islam (å gå i ett med Gud). Louis Massignon har uttrykt at «Det er fra Koranen, konstant sitert, meditert, og opplevd, at sufismen har oppstått, i dens opprinnelse og utvikling.» [1]
[rediger] Sufismens store lærde
Sufismen spredde seg gjennom hele Midtøsten, spesielt i områdene som tidligere lå inn under bysantinsk innflytelse og kontroll. Denne perioden var preget av en praksis av en lærling (murid) ga seg hen under en spirituell veiledning av en mester eller lærd (shaykh eller pir).
Skoler ble utviklet, opptatt av emner som mystisk opplevelse, belære hjerte til å kvitte seg med sine basale instinkter, kjærlighet til Gud, og tilnærme seg Gud gjennom utviklingsstadier (maqaam) og tilstander (haal). Skolene ble grunnlagt av reformatorer som følte at deres kjerneverdier og oppførsel ikke hadde blitt verdsatt av et samfunn dominert av materiell fremgang som de så på som en nedbrytning av det åndelige livet.
Uwais al-Qarni, Harrm Bin Hian, Hasan Ul-Basri og Sayid Ibn Ul Mussib er ansett som de første mystikerne blant «Taabi'een» i islam. Rabia var en kvinnelig sufi og kjent for hennes kjærlighet og lidenskap for Gud. Junayd var blant sufismens første teoretikere og opptatt av ‘fanaa’ og ‘baqaa’, tilstanden av å utslette seg selv i nærværet av det guddommelige, fulgt av en klarhet angående ordenes fenomen (?).
[rediger] Formaliseringen av sufismens filosofer
Ghazalis avhandling, «Rekonstruksjonen av religiøs vitenskap» og «Lykkens alkymi», argumenterte at sufismen stammet fra Koranen ved å gjøre den kompatibel med hovedstrømmen i islamske tanker og teologi. Det var rundt år 1000 at den første sufiske litteraturen i form av manualer, avhandlinger, foredrag og poesi ble kilden til sufistisk tenkning og meditasjoner.
[rediger] Sufismens spredning
I løpet av årene 1200 til 1500 opplevde sufismen en tid med økt aktivitet i ulike deler av den islamske verden. Denne perioden er ansett som den klassiske perioden. Hytter og herberg ble snart ikke bare steder for å huse sufi elver, men også steder for å praktisere sufisme.
Spredningen av sufisme begynte fra dens opprinnelse i Bagdad i Irak og videre til Persia, Pakistan, India, Nord-Afrika og det muslimske Spania. Det var forsøk på forsoning mellom sufisme og andre islamske vitenskaper, som sharia, fiqh og lignende, foruten begynnelsen av det sufiske brorskap turuq.
De mest prominente sufi mesterere gjennom tiden er Abdul Qadir Jilani, grunnleggeren av Qadiri Ordenen, Rumi, grunnleggeren av Mevlevi Ordenen, Sahabuddin Suhrwardi, grunnleggeren av Suhrwardi Ordenen, og Moinuddin Chishti, grunnleggeren av Chishti Ordenen.
[rediger] Moderne sufisme
I moderne tid ble også sufismen preget av innflytelsen fra moderne tanker, vitenskap, og filosofi og at sufismen kom til vesten. Viktige sufi'er fra denne perioden er blant annet Inayat Khan, Shah Maghsoud Sadegh Angha, Hazrat Mir Ghotbeddin Mohammad Angha og Jalaleddin Ali Mir Abolfazl Angha fra Oveyssi-Shahmaghsoudi-ordenen.
[rediger] Referanser
- ^ Massignon, Louis: Essai sur les origines du lexique technique de la mystique musulmane. Paris: Vrin, 1954. p. 104.
[rediger] Litteratur
- al-Kubaisi, Walid. «Sufismen som første skritt i den norsk-arabiske kulturdialogen». I: Materialisten, nr 2/3 - 1998
- 'Attār, Farīd al-Dīn. Fuglenes forsamling / av Farid ud-Din Attar ; oversatt av Arne Ruste ; innledende essay av Kari Vogt. bokklubbene, 2002. ISBN 82-525-4361-8
- Eggen, Nora S. «Islamsk mystikk og sufisme» I: Religion og livssyn, nr 2 - 2004
- Jalāl al-Dīn Rūmī, Maulana. Sivfløytens sang : og andre dikt fra Mathnawi / utvalg og innledende essay av Kari Vogt ; gjendiktet av Arne Ruste. bokklubbene , 2003. ISBN 82-525-5194-7
- Sufismen : hjertets alkymi. Cappelen , 1994. ISBN 82-02-14806-5 (gavebok/poesi)
- Vikør, Knut S. «Mystikk og politikk - eit problemfelt for historisk forskning» I: Historisk tidsskrift, nr 1 - 1984
