Stormen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stormen (originaltittel The Tempest) er antatt å være William Shakespeares siste skuespill. Den første kjente oppførelsen var den 1. november 1611 på Whitehall Palace i London. Det var sannsynligvis også oppførelser på Globe Theatre og Blackfriars Theatre.
Stormen tilhører en gruppe skuespill som gjerne kalles Shakespeares sene romanser. I disse skuespillene viser Shakespeare omtanke for familietilknytning og forlik i en mytisk setting.
Stormen er det eneste av Shakespeares skuespill hvor han generelt overholder reglene for enhet i klassisk drama. Enheten for sted blir oppnådd ved at skuespillet foregår på en øde øy og enhet i tid er oppnådd ved at handlingene foregår innenfor tidsrammen av noen få timer. I hans øvrige stykker kan hendelsene skje over flere dager og personene kan oppholde seg på ulike steder. Noen forskere har foreslått at siden Stormen har så mye fantasi innebygget har Shakespeare ønsket enhet for å binde stykket sammen. Andre forskere har pekt på at Shakespeare ble kritisert for ikke å holde seg til det klassisk dramaets regler om enhet, og at han ønsket en gang for alle å bevise at han kunne følge reglene.
Stormen er et av de få av Shakespeares skuespill hvor det ikke er en kjent kilde til fortellingen og handlingen. Det finnes riktignok hentydninger som synes å være avledet fra en rapport fra William Strachey om et virkelig skipsforlis hvor skipet Sea Venture i 1609 gikk ned utenfor øyene i Bermuda på vei mot Virginia i USA. Stacheys rapport ble skrevet i 1610, men ble ikke trykket før i 1625 og Shakespeare døde i 1616. Men manuskripet var i omløp før endelig trykking og Shakespeare kan ha fått ideen om et skipsforlis herfra. I tillegg, en av Gonzalos taler er avledet fra «Om kannibaler» (On the Cannibals), et essay skrevet av franskmannen Montaigne som priser samfunnet som de innfødte i Karibien levde i, og mye av Prosperos tale er tatt ord for ord fra en tale av Medea i Ovids «Metamorfoser» (Metamorphoses).
[rediger] Handling
Trollmannen Prospero, rettmessig hertug av Milano, og hans datter Miranda har vært strandet på en øde øy i Adriaterhavet i 12 år, etter at Prosperos onde og misunnelige bror, Antonio (med hjelp fra kongen av Napoli), fikk Prospero avsatt og sendt i eksil.
Prospero besitter mektige magiske krefter og får derfor Ariel, en ånd han har reddet fra fangenskap i et tre, til å hjelpe seg selv og datteren (om enn ganske motvillig). Ariel ble fanget av den afrikanske heksa Sycorax, som hadde blitt sendt i eksil til øya flere år før Prospero ankom. Heksas sønn, Caliban, et deformert monster, er det eneste levende vesen på øya bortsett fra Prospero og Miranda.
Han har nå blitt trollmannens tjener, han bærer vann og samler mat. Caliban, provosert av Mirandas skjønnhet, plager henne med å foreslå at de to sammen skal starte en ny rase for å befolke øya.
Stykket åpner med stormen det er oppkalt etter. Prospero har fått et klarsyn som forteller ham at broren, Antonio, befinner seg på et passerende skip, og skaper en storm som får skipet til å gå på grunn. På skipet befinner selvfølgelig også Antonios medsammensvorne, Kong Alonso, seg. I tillegg er også Alonsos sønn, Ferdinand, med. Prospero får ved hjelp av magi skilt alle passasjerene fra hverandre slik at bl.a. Alonso tror sønnen er død og Ferdinand tror det samme om faren.
På grunn av dette får vi tre forskjellige historier som utfolder seg i løpet av stykket.
- Caliban finner Stephano og Trinculo, to drukkenbolter fra mannskapet, som han tror kommer fra månen. I løpet av en intens fyllekule prøver Caliban å få til et opprør mot Prospero, men mislykkes.
- Prospero forsøker å få igang en romanse mellom sin datter Miranda og Alonsos sønn Ferdinand. De to forelsker seg umiddelbart, men Prospero er bekymret for at dersom de to elskende får hverandre for lett vil de finne ut for sent om det kun er en forelskelse. Han overtaler Ferdinand til å bli hans tjener slik at han kan bevise sin kjærlighet for Miranda.
- Antonio har planer om å drepe Alonso, kongen av Napoli, og hans sekretær Gonzalo, men blir stadig avbrutt av en syngende fe.
Stykket har en lykkelig slutt: Prospero tilgir sine fiender og det arrangeres et maskeradeball for å feire giftemålet mellom Miranda og Ferdinand.
