Stormaskin
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stormaskin er et uttrykk som stammer fra datamaskinens utvikling rundt 1970. På denne tiden ble det nødvendig å skilne mellom de tradisjonelle store «hovedmaskinene» og de nye mindre og billigere minidatamaskinene.
Da de første egentlige datamaskiner dukket opp midt i 1960-årene, var de så dyre og store at man ikke kunne gi en maskin til hver bruker. I stedet plasserte man en datamaskin sentralt, og lot de enkelte brukerne arbeide opp mot denne via en terminal. Terminalen var en «dum» skjerm- og tastaturløsning som ga brukeren adgang til ressursene på stormaskinen.
Ordet stormaskin brukes i dag om de store tjenerne fra 1960-, 70- og 80-årene, men teknikken er på ingen måte død. Nye begreper som tynne klienter bygger på de samme tanker om deling av felles regnekraft, men brukergrensesnittene og prosessorkapasiteten er forbedret betraktelig med årene.
Det er fordeler og ulemper ved å dele en sentral maskin. Fordelene er blant andre administrative og driftsmessige. Det er også enklere å sikre maskinen og lageret fysisk enn hvis data og maskiner er spredt, for eksempel i et kontorlandskap.
