Storbritannias politikk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Storbritannias politikk er basert på konstitusjonelt monarki med parlamentarisk styresett. Ordningen er blitt etterlignet jorden rundt som en arv fra den britiske kolonitiden. Stater som følger den britiske ordningen sies ofte å operere i samsvar med Westminster-modellen.
Storbritannias konstitusjon er ukodifisert og delvis uskreven. Statsoverhode, og i teorien den endelige kilden for statsmakt, er den britiske monarken. Som et resultat av demokratisering og innføringen av folkesuverenitetsprinsippet er det idag formelt monarken gjennom parlamentet (Crown-in-Parliament) som er statens suverene makt, med både lovgivende, utøvende og dømmende kompetanse i siste instans. I realiteten er monarken i hovedsak en seremoniell institusjon.
[rediger] Lovgivende makt
Lovgivende makt utøves av Det britiske parlamentet. Parlamentet består av monarken som overhode og to kamre – Underhuset (House of Commons) med 659 medlemmer og Overhuset (House of Lords) med rundt 700 medlemmer. Underhuset blir valgt ved flertallsvalg i enmannskretser i en valgomgang.
[rediger] Utøvende makt
Utøvende makt tilfaller regjeringen (formelt Hennes Majestets Regjering). Monarken utpeker en statsminister utfra uskrevne regler om at statsministeren skal være det parlamentsmedlemmet som er best egnet til å kunne danne en regjering med støtte i Underhuset. Statsministeren velger deretter de andre ministrene som utgjør regjeringen og fungerer som politiske ledere for de forskjellige departementene og ministeriene.
[rediger] Dømmende makt
Overhuset fungerer som Storbritannias høyeste domstol. I praksis utøves denne funksjonen av et lite utvalg, kjent som Law Lords.
