Samvirke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Samvirke eller kooperasjon er en organisasjonsform for økonomisk virksomhet. Prinsippet for samvirke er at de som driver produksjonen eller drar nytte av den, også skal lede den, slik at overskuddet ikke tilfaller utenforstående kapitaleiere.
En skiller mellom tre former for samvirke:
- Produksjonssamvirke, der arbeiderne sammen eier en produksjonsbedrift.
- Produsentsamvirke eller salgssamvirke, der produsentene sammen eier videreforedlingsbedrifter eller salgsleddet.
- Forbrukersamvirke, der kjøpere går sammen om å danne salgsledd og eventuelt produksjonsbedrifter.
Produksjonssamvirke er mindre vanlig i land med kapitalistisk økonomi, mens produsent- og forbrukersamvirke kan finnes i alle økonomiske systemer.
[rediger] Samvirke i Norge
I Norge er det mest salgs- og forbukersamvirke. De norske samvirkeorganisasjonene har en felles bakgrunn i den såkalte Rochdaletradisjonen, etter det samvirket som ble startet i Rochdale i England i 1844. Av de fjorten opprinnelige Rochdale-prinsippene er det spesielt fire som går igjen som de grunnleggende samvirkeprinsippene i Norge.
- Det praktiseres åpnet medlemskap, det vil si at alle som driver den aktuelle virksomheten kan være medlemmer.
- Det er en demokratisk kontroll med styrende organer, ved at hvert medlem har én stemme.
- Det benyttes en begrensa kapitalrente, det vil si at det kan deles ut midler etter innskutt kapital, men da etter en fast rentesats.
- Utbytte deles ut etter deltakelse, og ikke etter innskutt kapital. I forbrukersamvirket deles for eksempel utbytte ut etter medlemmenes samla kjøp i løpet av året, mens i meierisamvirket utbetales en eventuell bonus etter levert mjølkemengde.
Ulike samvirkeforetak må tilpasse seg konkurransesituasjonen på ulike måter. Forbrukersamvirket ved NKL konkurrerer med kapitalistiske selskaper i sin bransje, og har de samme behov for kapital og stadig omstilling som disse.
Noe annerledes er det for samvirkeforetak som er gitt lovbestemt kontroll med et marked, som er tilfellet med en del av landbrukssamvirket. Disse foretakene har ikke alltid det samme presset på seg til å investere. Til gjengjeld blir de belasta med kostnadene til markedsregulerende tiltak ved en eventuell overproduksjon.
Innafor produksjons- og salgssamvirket kan en av og til se interessemotsetninger mellom store og små deltakere. For eksempel opplevde skogeiersamvirket en splittelse da en gruppe større skogeiere brøt ut og danna Skogeierforeningen av 1952. I forbrukersamvirket er ikke slike interessemotsetninger noe problem.
[rediger] Framveksten av samvirkeforetak i Norge
De første samvirkeforetakene må sees i sammenheng med framveksten av pengeøkonomien. Det ble behov for videreforedling og salg av egne produkter og organiserte innkjøp. I Norge var det særlig i siste halvdel av 1800-tallet at samvirket ble bygd ut. De første samvirkeforetakene sto alene, og var ofte ikke i stand til å stå imot økonomiske tilbakeslag. Det trengtes også en del forsøk før en fant fram til den beste måten å samarbeide på. Dette er spesielt tydelig for boligkooperasjonen, der det ble med noen få enkeltstående tiltak inntil boligbyggingen og driften ble atskilt i boligbyggelag og borettslag.
Veksten i samvirkebevegelsen ble sterkere og jevnere i første halvdel av 1900-tallet. I stor grad vant samvirket fram med støtte i parlamentariske organer. Som svar på krisen som rammet primærnæringene i mellomkrigstida, ble det vedtatt lover som direkte eller indirekte ga salgssamvirket kontroll med markedet for viktige varer. Boligsamvirket og forbrukersamvirket har ofte fått tildelt tomter av kommunestyrene.
