Riksdagsbrannen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Med Riksdagsbrannen menes brannen som herjet Riksdagsbygningen i Berlin i Tyskland natten mellom 27. og 28. februar 1933 Den førte til at rikspresident Paul von Hindenburg utstedte Riksdagsbrannforordningen den 28. februar. De tilsidesatte grunnleggende borgerrettigheter var garantert av Weimarrepublikken, og åpnet for forfølgelse og arrestasjon av nazipartiets motstandere. Massearrestasjonene som fulgte var begynnelsen på flere dramatiske begivenheter, som i løpet av en knapp måned førte til at rikskansler Adolf Hitler kunne etablere seg varig som diktator.

Den nederlandske venstreradikale Marinus van der Lubbe ble funnet liggende halvnaken bak den brennende bygningen. Hitler og Hermann Göring kom raskt til stedet, og ble vist van der Lubbe. Göring erklærte straks at kommunistene sto bak brannen, og satte i gang en kampanje mot kommunistpartiet KPD.

Lubbe ble på grunn av egen tilståelse stilt for retten som eneste gjerningsmann. Men nazistene erklærte så at Komintern hadde beordret brannstiftelsen.

Rettssaken falt sted i Leipzig fra 21. september og 23. desember 1933, og endte med von der Lubbes dødsdom og henrettelse den 10. januar 1934. De medanklagede kommunistiske politikerne E. Torgler (tysker) og G. Dimitrov, B. Popov og V. Tanev (bulgarere som var blitt arrestert i mars) ble frikjent. Frikjennelsen kan ha skyldtes at Dimitrov hadde sparket advokaten sin og forsvart seg selv med stor dyktighet. Dimitrov fremla sterke argumenter for at det kunne ha vært nazistene selv som sto bak brannen, noe som ble svært pinlig for dem da rettssaken ble overført på riksdekkende radio.

Hitler ble rasende på grunn av frifinnelsene, og erklærte at heretter skulle ikke forræderitiltaler lenger prøves i det vanlige rettssystemet, men heller i de såkalte Volksgerichtshöfe, Folkedomstolene. Disse domstolene kunne nazistene kontrollere selv, og folkerettene ble senere beryktede for det høye antall idømte dødsdommer.

Det har senere vært stor strid om van der Lubbe faktisk var den skyldige, eller den eneste skyldige. Nasjonalsosialistene ville at det stod en større kommunistisk sammensvergelse bak, og hadde allerede den 28. februar begynt arrestasjonene av en rekke politiske motstandere. Blant de arresterte denne første dagen var den senere nobelfredsprisvinner Carl von Ossietzky. Senere ble KPD forbudt i Tyskland (1. mars), og ledende kommunister ble arrestert.

Etter annen verdenskrig fant den teori stor tilslutning som hevdet at nasjonalsosialistene hadde antent Riksdagen selv, nettopp for å oppnå den slags resultater som faktisk fulgte på det politiske område. Men denne teorien begynte å vakle tidlig i 1960-årene.^{[trenger referanse]}

Men uansett ble det fortsatt antatt at Lubbe umulig kunne ha antent bygningen helt på egen hånd. Det synes å stå fast at det var brannstiftelse på mange steder, og i løpet av bare noen få minutter.