Riesenschnauzer

Kynologer og forskere har ment at riesenschnauzeren er et resultat av krysninger mellom den opprinnelige schnauzeren (også kalt standard schnauzer og mellom schnauzer), bouvier des flandres og grand danois. Trolig oppsto rasen på slutten av 1800-tallet i området Württemberg i Tyskland, der de ble brukt som stallhunder.

Rasen ble første gang vist på en utstilling i 1909 i Tyskland , da under navnet münchenschnauzer. Den ble anerkjent som egen rase i 1923.

[rediger] Utseende, anatomi og fysikk

Riesenschnauzer er den største av schnauzerene. Den har en kvadratisk kropp, der mankehøyden tilsvarer omtrent kroppslengden. Hodelengden tilsvarer halve lengden fra manken til haleansatsen. I størresle blir den opp mot 60–70 cm i skulderhøyde, avhengig av kjønn. Vekten ligger normalt på ca. 30–45 kg.

Pelsen er stri og voksende, og må trimmes regelmessig. Den finnes i fargene sort, som er mest vanlig, og salt-og-pepper. Vinterstid utvikler disse hundene tett underpels, avhengig av hvor mye ute de er og hvor kaldt det er selvsagt. Underpelsen er ullen og svært isolerende, så disse hundene tåler godt vårt norske klimaforhold.

I tidligere tider var det vanlig å kuppere både hale og ører på denne hunden, men dette er nå forbudt i Norge.

[rediger] Bruksområde

Riesenschnauzer er en typisk brukshund på alle måter, og som sådan er den mye benyttet som kløvhund og trekkhund. Den blir ofte benyttet som tjenestehund, både hos politiet og i forsvaret. Rasen regnes også som en ypperlig vakthund og en god familiehund. Den egner seg også meget godt som redningshund og lavinehund, pga. sitt pågangsmot og høye arbeidslyst.

I tidligere tider ble den i visse deler av Tyskland mest brukt som gårdshund, og da spesielt som stallhund og vognhund. I stallen sørget den for å holde skadedyr unna, og den er fortsatt meget god til å utrydde rotter og mus. Som vognhund fulgte den med bonden på markedet, der den passet på salgsboden om eieren måtte gjøre seg et ærend.

[rediger] Lynne og væremåte

Riesenschnauzer er ikke en typisk hunderase for uerfarne. Om man skal velge en slik hund bør man også være ganske aktiv selv, siden den krever mye mosjon og mental aktivering for å trives. Når den stimuleres og trives regnes rasen som en ypperlig familiehund, rolig og avbalansert som den er. Den er imidlertid både selvstendig, uredd, ubestikkelig og meget pågående. Vokterinstinktet kan være sterkt, og rasen regnes inn i gruppen av vakt- og vokterhunder. Den regnes som lærevillig og hardt arbeidende.