Realisme (litteratur)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.Realismen er en retning innen litteraturhistorien, som blomstret opp etter poetisk realisme rundt 1875, og varte utover mot 1890-tallet. Den fremstod som en reaksjon på romantikken. Vidreutviklingen av realismen finner man i naturalismen (1885-1890).
Viktige forfattere og diktere i realismen var blant annet Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Kielland, Lie, Tolstoj og Dostojevskij.
[rediger] Egenskaper
Realismen streber etter å fremstille verden og livet så objektivt og naturlig som mulig. Realismen gav diktingen en ny funksjon: den skulle avsløre skyggesidene ved samfunnet og tjene fremskritt og rettferdighet. Derfor ble det lagt mye vekt på å skildre klasseskillet i samfunnet – og man skulle vise alle sosiale lag. Kritikken skulle ikke gjøres eksplisitt, men tydeliggjøres gjennom dialog og hverdagslige handlinger. For realismen legger vekt på å skrildre de vanlige rutinene og vanene. I motsetning til naturalismen, hadde realismen en grunnleggende optimistisk holdning. Det var mulig å forrandre seg, eller situasjonen og samfunnet. Realismen skulle ikke overdrive, romantisere, idyllisere eller fremheve, men ha en objektiv og realistisk fremstilling av historien.
Sjangere:
- Skuespill/drama
- Noveller
- Romaner
Temaer:
- Moral/dobbeltmoral
- Klasseskiller/generasonsskiller
- Samfunnskritikk
[rediger] Virkemidler
- Økonomisering med virkemiddel (ingen grundig skildring).
- Kun det som er viktig for handlingen, for å gi helhetsinntrykk.
- Menneskeskildring: Personene skulle være typiske for mennesker i det bestemte miljøet. Personene var fra borgerskapet eller embetsstanden (i naturalismen: arbeidere og små bønder).
- Retrospektiv teknikk: Svært viktige «ting» har hendt før stykket begynner og blir «rullet opp» etter hvert. Denne metoden brukte Ibsen mye, men den var inspirert av den greske dramatikeren Sofokles, det var ikke en teknikk som var blitt brukt mye tidligere, men som i senere tid har blitt brukt mye.
- Autentisk språk: Språket er er mer virkelighetsnært enn i tidligere epoker. Dvs. ufullstendige setninger, dialekt, interjeksjoner. Utvidet bruk av replikker, som gir en dramatisk effekt
- Impresjonistisk fortellermåte (jfr. «Der satt en ultrøye i døra»).
- Personene stod frem som tenkende, talende og handlene mennesker.
- Skuespill:
- Nøyaktig sceneanvisning, skildrer miljøet. Ofte fungerer interiøret som symbol.
- Scenebilde: Illusjonsteater/titteskaptesater.
- Den skjulte fortelleren: fortelleren forteller gjennom personene.
