Prosessuell arkeologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Prosessuell arkeologi eller ny-arkeologi er en form for arkeologisk teori som oppstod på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet i arkeologiske kretser i England og USA.

Innhold

1 Bakgrunn
2 Kritikk
3 Viktige aktører
4 Se også
5 Referanser

[rediger] Bakgrunn

Den prosessuelle arkeologien var en skarp kritikk av den tradisjonelle kulturhistoriske arkeologien og dens tilhengere forsøkte å distansere seg fra denne. Den tradisjonelle arkeologien var begrenset til beskrivelser av artefakter og typologier, men kunne ikke forklare hvordan forhistoriske samfunn fungerte. I Willey og Phillips bok ‘Method and Theory in American Archeology’ fra 1958, ble det fastslått at ”arkeologi er antropologi eller ingenting”. Dette antydet at arkeologiens mål nå skulle være de samme som antropologiens, nemlig å besvare spørsmål om mennesker og menneskenes samfunn. Dette skulle gjøres ved å studere kulturelle prosesser og systemer. Forandringer i samfunnet ble ikke lenger sett på som resultatet ekstern påvirkning, men som bestemte og derfor forutsigbare prosesser. Siden disse prosessene var forutsigbare hevdet man at de kunne forstås ved hjelp av vitenskapelige metoder. De som forfektet den nye arkeologien hevdet altså at de fleste aspekter ved samfunnet var innenfor arkeologiens virkefelt, og at det nærmest ikke fantes grenser for hva som kunne leses av det arkeologiske materialet. Den nye retningen ble svært positivt mottatt av spesielt yngre arkeologer som var frustrerte over den tradisjonelle gjenstandsfikseringen og mangelen på et teoretisk rammeverk.

Den prosessuelle arkeologien fikk først fotfeste i amerikanske sirkler, og den nye retningen førte til en forflytning av det arkeologiske tyngdepunktet fra Europa til USA. Selv om en variant av ny-arkeologien oppsto i England på samme tid, var det ikke før på 1970-tallet at retningen fikk ordentlig fotfeste i Europa. Grunnen til dette er at arkeologien i Europa tradisjonellt sett er sterkere knyttet til historieforskning enn antropologi.

Forskjellene mellom den nye arkeologien og den tradisjonelle arkeologien kan summeres slik:

Forklarende vs Beskrivende

Arkeologiens rolle var nå å forklare forandringer i forhistoriske samfunn i stedet for bare å rekonstruere fortiden og hvordan folk hadde levd. Dette krevde klare teoretiske rammeverk.

Kulturelle prosesser vs Kulturhistorie

Tradisjonell arkeologi baserte seg på historiske forklaringer. Den nye arkeologien, som var basert på vitenskapsfilosofi, forklarte forandinger som kulturelle prosesser, altså hvordan økonomiske og sosiale systemer fungerte.

Deduktiv vs Induktiv tenkning

Tradisjonelle arkeologer så arkeologien som et stort puslespill hvor oppgaven var å samle nok biter for så å se hvordan bildet av fortiden ville bli seende ut. I den nye arkeologien ble det lagt vekt på formulering og testing av hypoteser og modeller.

Testing vs Autoritet

Hypoteser måtte nå testes grundig før de ble akseptert. Konklusjoner kunne ikke godtas på grunnlag av forskerens autoritet eller posisjon.

Prosjekt design vs Datafangst

Forskning skulle nå fokusere på å besvare spesifikke spørsmål, ikke bare samle mer irrelevant data.

Kvantitativ vs Kvalitativ

Kvantitative data ble nå brukt i statistiske analyser av det arkeologiske materialet. Det var ikke lenger nok med den tradisjonelle, verbale informasjonen.

Optimisme vs Pessimisme

Tradisjonelle arkeologer hevdet ofte at det arkeologiske materialet ikke var godt nok til å forklare forhistorisk sosial organisasjon og kognitive systemer. Ny-arkeologene på den annen side hevdet at man ikke visste hvor vanskelig problemet var å løse før man faktisk hadde prøvd.

[rediger] Kritikk

På 1980-tallet vokste det fram en ny retning innen arkeologien, anledet av de britiske arkeologene Michael Shanks, Christopher Tilley, Daniel Miller og Ian Hodder. De stilte kritiske spørsmål ved den prosessuelle arkeologiens helning mot naturvitenskaplig objektivitet, og de la mer vekt på relativisme. Denne retningen ble kalt post-prosessualistisk arkeologi, og har igjen blitt kritisert av prosessuelle arkeologer for brist på vitenskaplig stringens. Debatten mellom disse to retningene pågår fremdeles.