Oskar von Hindenburg
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Oskar von Hindenburg (født 31. januar 1883 i Königsberg, Østpreussen, død 12. februar 1960 i Bad Harzburg) var generalfeltmarskalk og rikspresident Paul von Hindenburgs sønn og politisk mektige adjutant og sekretær, og et medlem av presidentens såkalte kamarilla.
Hindenburg fulgte i farens fotspor og utdannet seg til offiser. I begynnelsen han ansett som lite intelligent av sine overordnede, og karrièren gikk langsomt. Han tjenestegjorde bl.a. i det tredje garderegiment, hvor han innledet et vennskap med Kurt von Schleicher. Hans karrière tok for alvor av etter at faren ble Tysklands største krigshelt i første verdenskrig. Under krigen gjorde han tjeneste som adjutant for faren og oppnådde graden major. Da faren ble valgt til president i 1925 ble Oskar von Hindenburg hans sekretær. Som farens nærmeste venn og rådgiver utøvet han anseelig politisk makt i bakgrunnen, ettersom han i stor grad kontrollerte adgangen til presidenten. Det var hovedsakelig takket være vennskapet med den yngre Hindenburg at Schleicher kom til å bli en av presidentens nærmeste rådgivere.
I januar 1933 ble major von Hindenburg, som i likhet med sin far lenge hadde vært sterkt imot å utnevne Adolf Hitler til kansler, likevel overbevist av den katolske sentrumspolitikeren Franz von Papens plan om å utnevne Hitler til kansler, men la Papen kontrollere ham i bakgrunnen som visekansler. Med et kabinett med klar majoritet av ikke-nazister var Papen overbevist om at i løpet av noen uker hadde de «presset Hitler så langt opp i hjørnet at skrek». Oskar von Hindenburg bidro til å overbevise også sin far til å endre sitt standpunkt til fordel for Papens plan.
Etter at faren døde i august 1934 mistet Oskar von Hindenburg all politisk makt, og falt etter å ha blitt forfremmet til oberst ut i obskuritet. Han tok avskjed fra hæren som generalmajor, og bodde etter krigen sammen med sin svoger Christian von Penz i Medingen på Lüneburger Heide.
