Ole Jacob Broch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Ole Jacob Broch (født 14. januar 1818 i Fredrikstad, død 14. januar 1889 i Sèvres) var en norsk matematiker, fysiker, sosialøkonom og politiker.

Han var sønn av den kjente offiseren og stortingsmannen Johan Jørgen Broch. Alt som skolegutt studerte han høyere matematikk, og da han ble student 1835, la han seg etter denne vitenskapen som hovedfag ved siden av mekanikk og fysikk. Etter at han et par år hadde fortsatt disse studiene med statsstipend i Paris, Berlin og Königsberg, fikk han 1842 et dosentur ved Universitetet i Kristiania. Han fratrådte imidlertid snart denne stillingen for å være medbestyrer i Nissens Latin- og Realskole 1843–47, en skole han grunnla sammen med Hartvig Nissen. 1847 disputerte han for doktorgraden som den første i Norge, som anvendte morsmålet, med en betydningsfull avhandling om «Lovene for Lysets Forplantelse i isofane og eenaksig krystalliserede Legemer» (1847).

1848 ble det opprettet en lektorpost for ham i anvendt matematikk. Hans helse var imidlertid nedbrutt ved overanstrengelse, så han oppholdt seg de følgende to år i Frankrike, Spania og på Madeira, og etterfulgte så 1850 professor Holmboe i hans lærestol i ren matematikk, før han ble utnevnt til professor 1858. Ved siden av universitetsstillingen virket han 1854–58 som lærer i matematikk og mekanikk først ved Krigsskolen, senere ved den militære høyskole, hvor den gang også ingeniørene fikk sin utdannelse.

Ved sin lærervirksomhet ga Broch de matematiske studier i Norge et sterkt fremstøt, særlig fordi han som matematisk pedagog tok hensyn til det praktiske livs behov. Denne forkjærligheten satte også preg på mange av hans lærebøker, ikke minst den store Lehrbuch der Mechanik (Berlin, 1849–54).

Men ennå større betydning skulle Brochs praktiske anlegg få for en rekke viktige institusjoner og foretagender. Ved grunnleggelsen av disse gjorde særlig hans administrative talent og mangesidige innsikt seg gjeldende. Han ble betrodd et utall offentlige og private hverv. Allerede 1850 ble han medlem av tilsynskomitéen for de private forsørgelsesselskaper, 1850 medlem av bestyrelsen for rikets alminnelige «Enkekasse», 1874 direktør for den etter hans initiativ opprettede «Norsk Livrente- og Kapitalforskrings-Anstalt». I det hele skylder norsk forsikringsvesen ham mer enn noen annen mann. 1852 valgte Stortinget ham inn i «Den norske Hypothekbank»s direksjon, og fra 1859 var han en årrekke administrerende direktør for «Den Norske Creditbank».

Han viet også mye oppmerksomhet til landets kommunikasjonsvesen og innførelsen av det metriske system for mynt, mål og vekt. Fremfor noen var det hans fortjeneste at Norge 1875 fikk metrisk mål og vekt og 1877 gullmyntfot. Han representerte Norge, flere ganger også Sverige, ved de internasjonale myntkonferansene i Paris 1867, 1876 og 1881. Som en anerkjent autoritet på dette området ble han 1879 direktør for det internasjonale byrå for mål og vekt i Sèvres. I denne ærefulle stillingen fikk han ikke bare betydningsfulle praktisk-vitenskapelige og tekniske oppgaver å løse, men også en kjærkommen anledning til å virke for sin yndlingsidé: alminneliggjørelsen av det metriske system. Ved siden av denne faste stillingen i Sèvres hadde han ofte representative eller diplomatiske hverv; han møtte som Norges og Sveriges delegerte ved den internasjonale diplomatiske konferansen i Paris 1880, var 1881–82 Norges forhandlingsmann ved avslutningen av en ny handelstraktat med Frankrike, medvirket 1883 ved den internasjonale kongress i Paris for industriens rettsvern, 1884 i konferansen om de elektriske enheter, og var ved sin død utnevnt til Norges generalkommissær ved Verdensutstillingen 1889.

Broch tok også utstrakt del i norsk politikk. Allerede 1857 fikk han sete i Kristiania kommunestyre, hvor hans virksomhet fikk varig betydning, særlig ved at han fikk byens finansforvaltning tilbake på rett spor. 1859–60 var han en av Kristianias representanter på Stortinget. Fra 8. mars 1869 til 28. mai 1872 var han statsråd og sjef for Marine- og postdepartementet. Han var sympatisk til Venstres krav på innførelse av parlamentarismen, og da denne reformen ble nektet kongelig sanksjon 1872, trådte han ut av regjeringen.

Han sto så utenfor det offentlige liv, inntil den lange forfatningskonflikten, som nådde sitt høydepunkt i riksrettskrisen 1883–84. Da C. H. Schweigaards regjering hadde inngitt sin avskjed 5. juni 1884, ble Broch kalt hjem fra Paris, oppfordret til å danne en ny regjering av moderate venstremenn, og forhandle om dette med Sverdrup. Dette mislyktes på grunn av Høyres motstand mot det de anså som en kapitulasjon. Broch rådet da kongen til å henvende seg til Sverdrup, i det han nedla sitt mandat som forhandler 22. juni og vendte tilbake til Paris. Han hadde dermed definitivt tatt farvel med politikken.

Ole Jacob Brochs gate som fikk sitt navn i 1936 er oppkalt etter ham ^[1].