Norsk lyrikk på 1900-tallet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Norsk lyrikk på 1900-tallet peker her på en del litterære retninger og utviklingstendenser, men er ikke et forsøk på kvantifisering av norsk lyrikk.
Innhold |
[rediger] 1900-1940
Før den andre verdenskrig var modernismen en ny estetikk, preget av frie vers, det vil si at det ikke er et fast mønster ner det gjelder oppbygging av strofer, rim og rytmer. Diktene utrykker ofte en fremmedfølelse og en avstand til det moderne livet, med sitt kaos, jag og mas.
En del lyrikere mente at kunsten ikke skulle være en avbildning av virkeligheten, men et produkt av fantasien og gjennom denne skapes en indre virkelighet som kan vise nye sammenhenger.
De fleste lyrikerne i perioden frem til 1940 skrev tradisjonelle dikt som kan karakteriseres som det motsatte av modernistiske dikt, preget av faste rim og strofemønstre. Både sentrallyrikk og politiske dikt var i sin form utpreget tradisjonelle.
Med sentrallyrikk menes dikt med temaer som er mest sentralt i menneskenes liv, det kan være kjærlighet, forelskelse, sorg, død og ensomhet. Lyrikere som skrev om dette var Herman Wildenvey, Olav Nygard og Olaf Bull. Diktet Metope, skrevet av Olaf Bull, er et godt eksempel.
Med politiske dikt menes dikt som har en oppfordring til handling mot urettferdighet og farer som truer samfunnet. Rudolf Nilsen, Nordahl Grieg og Arnulf Øverland skrev gjerne denne typen dikt. I diktet Til ungdommen oppfordrer Nordahl Grieg ungdommen om å handle og være aktiv i kampen for det rette.
[rediger] 1940-1950
Etter den andre verdenskrig fikk modernismen fikk store grobunn i den norske lyrikken. Modernistene prøvde gjennom diktning å skape orden og harmoni i kaoset som fulgte krigsårene og årene etter krigen.
Krigslyrikk var dikt som var skrevet under krigen, men først utgitt i etterkrigsårene. Et kjent motstandsdikt er Aust-Vågøy skrevet av Inger Hagerup som en reaksjon på et brutalt tysk angrep i Lofoten.
Modernismen skapte sterke fronter mot tradisjonistene i begge retninger. Arnulf Øverland sammenlignet modernismen med tungetale fordi diktene var uforståelige og uten sammenheng. Dette bygde opp for tungetaledebatten, modernistene forsvarte seg med at ettersom verden var vanskelig og sammensatt måtte også diktene være det. Noen år etter debatten var modernistisk lyrikk dominerende.
[rediger] 1950-1965
Kjærlighetsdikt var skrevet på den tradisjonelle måten med fast rim og rytme og de handlet om kjærligheten mellom mann og kvinne og mellom mor og barn. I diktet To tunger får Inger Hagerup frem hvor motstridende følelsene kan være i et kjærlighetsforhold.
[rediger] 1965-1990
Fra midten av 1960-tallet så man en tendens til det enkle og tilbake til basis ved at lyrikerne begynte å vende seg mot hverdagen for emner. Formen var gjerne tradisjonelt. Olav H. Hauge beskrev en slange i diktet Sleggja. Hauges dikt inspirerte blant annet Jan Erik Vold som var åpen for eksperimentering. Han skrev korte situasjonsdikt, nærmest enkle sansinger. Diktene liknet på haiku fra japansk lyrikk. Gjennombruddet kom med diktsamlingen Mor Godhjertas glade versjon. Ja i 1968.
[rediger] 1990-tallet
Kanskje som en reaksjon at det lesende publikum leste mindre og mindre lyrikk ble lyrikerne enda mer innadvendte og personlige. Flere forfattere velger å skrive mer eksperimenterende lyrisk diktning, men når ikke frem til mange. Lyrikk som i utgangspunktet er en «smale» litteraturen ble ikke bredere på veg inn i et nytt århundre.
