Nordstjernen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nordstjernen, også kalt Polarstjernen, Stella Polaris eller bare Polaris, er den synlige stjernen som står nærmest himmelens nordpol, i dag mindre enn 1°. Fordi den viser hvor nord er, har den blitt en av himmelens mest kjente stjerner, selv om den sett fra jorden ikke er av de mest lyssterke.
På grunn av jordaksens presesjon flytter det punktet som jordaksen peker mot på himmelen, det vil si den nordlige himmelpol, seg langsomt og beskriver en sirkel med radius på 23 1/2 grad. Det tar ca. 26 000 år for himmelpolen å fullføre sirkelen. Det betyr at den nordlige himmelpol ikke alltid vil stå så nær Polarstjernen, som den gjør nå. Frem til år 2100 vil den nærme seg til 28', da den vil begynne å fjerne seg igjen. Om 13 000 år vil himmelpolen befinne seg hele 67 grader fra Polarstjernen. Først efter 26 000 år vil jordaksen igjen peke mot Polarstjernen, som da på nytt vil fortjene sitt navn.
Polarstjernen er den klareste stjernen i stjernebilledet den Lille Bjørn, og betegnes derfor som 
Ursa Minori. Dens avstand fra Solen er 460 lysår og den har en tilsynelatende lysstyrke på 2,m12. Dens absolutte lysstyrke er -8,m6, som betyr at den er omtrent 2500 ganger så lyssterk som Solen, men når dens lys ankommer til vårt solsystem, har det en intensitet som kun er ca. 4x10-9 Watt/m2.
Polarstjernen er egentlig et system bestående av tre stjerner. Mens den ene følgesvennen kan sees tydelig gjennom små teleskoper, er den siste så nær selve Polarstjernen at den aldri har vært observert før Hubble-teleskopet tok http://hubblesite.org/newscenter/newsdesk/archive/releases/2006/02/ disse bildene].
I middelalderen het den også «Stella Nautica» og «Stella Maris» Engelskmennene kalte den for «Lodestar» akkurat som de kalte magneten for «lodestone». Den samme idéen lå også bak vikingenes navn «Leiðarstjarna», nemlig stjernen som leder sjømennene i havn. Da kompasset kom i bruk fikk magneten det liktklingende norrøne navnet «leiðarsteinn».
