Mossekonvensjonen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Konvensjonen på Moss (også kalt «Mossekonvensjonen») av 14. august 1814 var en våpenhvileavtale mellom den svenske kongen Karl XIII og det norske stortinget. Avtalen ble undertegnet etter en kort krig mellom Sverige og Norge. Avtalen ble også den faktiske fredsavtalen og formet grunnlaget for personalunionen mellom Sverige og Norge.
[rediger] Norge og Napoleonskrigene
I 1814 var kongeriket Danmark-Norge på den tapende siden i Napoleonskrigene. Ved Kielfreden ble Danmark tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, som var alliert med Storbritannia og var på den seirende siden av den store europeiske konflikten. I et forsøk på å få kontroll over egen skjebne ble det i Norge innkalt en riksforsamling og en grunnlov ble utformet og undertegnet. Selvstendighet ble proklamert under ledelse av den danske arveprins Kristian Fredrik. Sverige, med støtte av de europeiske stormakter, godtok imidlertid ikke Norges selvstendighet, og Sverige angrep den 26. juli 1814 under ledelse av den svenske kronprinsen Carl XIV Johan.
[rediger] Krig og forhandlinger
Etter en kort krig med svensk fremgang i Østfold ble det innledet forhandlinger på Moss. 14. august inngikk partene en våpenstillstandsavtale. Kristian Frederik godtok å avstå fra den norske tronen og returnere til Danmark mot at Sverige aksepterte den norske konstitusjonen og en løs personalunion. Konvensjonen besto av fire dokumenter, alle skrevet på fransk, med følgende hovedpunkter:
- Avtalene ble inngått mellom den svenske kronprinsen, på vegne av den svenske kongen, og det norske Stortinget. Svenskene godtok ikke Kristian Frederiks krav på den norske tronen, så han var ikke part i den offisielle avtalen.
- Det norske Stortinget skulle samles innen slutten av september eller i begynnelsen av oktober for å ratifisere konvensjonen.
- Den svenske kongen aksepterte den norske Grunnloven, med nødvendige endringer for å tilpasse den til personalunionen med Sverige. Alle endringer skulle godtas av Stortinget.
- Kristian Frederik skulle frasi seg alle krav til den norske tronen og forlate Norge. Denne siste avtalen var hemmelig.
Opinionen i Norge var sjokkert over det man så som regjeringens ettergivenhet. Da den svenske general Magnus Björnstjerna, som hadde ledet forhandlingene, ankom Christiania, fikk han en så fiendtlig mottakelse at han returnerte til Moss.
[rediger] Historiens dom
Med tiden skiftet synet på det som hadde skjedd i 1814. Norge hadde vært alene mot stormaktene, og motstand var urealistisk. Konvensjonen som ble undertegnet på Moss var en stor forbedring i forhold til avtalen som ble inngått i Kiel uten norsk deltagelse. Norge skulle være en likeverdig part i en «frivillig» personalunion md Sverige, ikke en erobring. Både prinsippet og innholdet i den norske Grunnloven ble godtatt, og Norge fikk sin egen nasjonalforsamling og fullt selvstyre. I tillegg til kongemakten var det bare utenriksstyret som var felles. Konvensjonen på Moss avsluttet den siste krig mellom Sverige og Norge, og den ble Sveriges siste krig.
