Massakrene på Sankt Brictiusdagen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Massakrene på Sankt Brictiusdagen skjedde den 13. november 1002 hvor den engelske kongen Ethelred den rådville ga ordre om en storstilt etnisk utrensking av alle norrøne og danske menn i kongeriket England, spesielt i midtre og nordlige England.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Den uhyrlige massakren førte direkte til at den danske kongen Svein Tjugeskjegg invaderte og erobret England i 1013, blant annet fordi hans egen søster Gunhild Haraldsdatter var et av ofrene. Massakrene er bevitnet i krønikene til John av Wallingford og Den angelsaksiske krønike.
Navnet «Sankt Brictius» (engelsk St. Brice) referer til biskop Bricius av Tours som blir minnet den 13. november. Hvorfor Brictius ble så populær i det angelsaksiske England er et mysterium. Brictius etterfulgte Sankt Martin som biskop i Tours og ble drevet ut av sitt bispedømme, endret seg deretter til det bedre og var meget omtykt da han døde i 444. Svært lite minnes ham i dag, unntatt for den massakren som er knyttet til hans navn.
[rediger] England herjet av vikinger
På begynnelsen av 1000-tallet led England under gjentatte angrep og herjinger fra daner og nordmenn. Blant annet var den senere norske kongen Olav Tryggvason aktiv i 991 og ble betalt med 10 000 pund for å holde seg unna. Også Svein Tjugeskjegg fra Danmark slo seg sammen med Olav Tryggvasson og i 994 herjet de sammen og ble betalt 16 000 pund. Ytterligere skatter ble samlet inn for å betale daner og nordmenn for å unngå invasjon og ødeleggelser.
Det er rimelig å se frustrasjon, en påstått anklage om at det var en dansk konspirasjon på gang til å myrde kong Ethelred, og muligens et løfte om militær støtte fra Normandie, som fikk kong Ethelred til å gi ordre om massemordene.
Fra et kongelig charter utgitt av kong Ethelred i 1004 står det blant annet: «Det er full enighet om at alle boliger i dette landet vil bli vel kjent at siden et dekret var sent ut av meg, rådet av mine ledende menn og magnater, til den effekt at alle daner som sprunget opp på denne øya, spiret som klinte blant hvete, skal bli knust med den mest rettferdige utryddelse...»
Nedslaktningen ble synkronisert den 13. november.
[rediger] Folkemordet på nordboere
I motsetning til sine forgjengere ledet Ethelred sjelden hæren i kamp og i hans tid var det vanskelig å finne en effektiv militær leder. Han styrket den engelske flåten og han inngikk en avtale med Rikard av Normandie om at ingen av dem skulle gi beskyttelse for hverandres fiender. Våren 1002 giftet Ethelred seg med hertug Rikards datter, Emma, for å besegle alliansen.
Kanskje oppmuntret av den normanniske avtalen som fikk Ethelred til å gi ordren om folkemordet av «alle danske menn som er blant de av engelsk rase». Det betydde de dansker og andre nordboere som hadde bosatt seg i et stort antall innenfor Daneloven i England i løpet av de siste hundre årene. Over tid hadde de glidd inn blant den øvrige befolkningen, blitt kristne og giftet seg med hverandre. Språket var heller ikke ulikt. Det var ikke mulig å drepe dem alle. Kanskje var dekret kun ment for de sist ankomne, eller at den var ment i mindre omfang, og deretter gikk det over styr i ren blodlyst. De områder som ble brent ned og lagt øde førte sannsynligvis til sult, sykdom og død for de som i første omgang overlevde. Hvor mange som totalt sett ble drept er ukjent. Massakren er ikke godt dokumentert, men unntaket av de som døde i Oxford.
Det har blitt notert ned i Den angelsaksiske krønike for året 1002 at på Sankt Brictiusdagen tok det danske og norrøne samfunnet i Oxford i frykt for sine liv tilflukt i kirken St Frideswide's som ble reist for en kvinnelig helgen som hadde grunnlagt byen. Byborgerne satte fyr på kirken og alle menneskene i den ble brent levende. En av de som skal mistet livet skal ha vært Gunnhild Haraldsdatter, søster av kong Svein Tjugeskjegg av Danmark, hennes ektemann og deres sønn.
[rediger] Massakrenes ettermæle
Kong Sveins erstatning for tapet av søsteren skulle komme til å koste angelsakserne dyrt. Han tok 36 000 pund i skatt i 1005, 3 000 pund i 1009 og 48 000 pund i 1012, og invaderte England og tok den engelske tronen i 1013.
Krønikeskriveren John av Wallingford synes å ha bært på en dyp mistro til alle engelske beboere av norrønt herkomst som virker kuriøst i dag. Han mente at alle norrøne menn måtte bli drept ettersom de kjemmet håret daglig, badet hver søndag og skiftet klær og undertøy jevnlig, og således underminerte dyden til gifte kvinner og på samme vis kunne forføre døtrene til adelsmennene og gjøre dem til sine elskerinner.
Massakren var et dårlig valg av kong Ethelred som ikke oppnådde annet enn øke danenes angrep på England. I ettertid viste handlingen en desperat og ynkelig konge. Historikeren Simon Keynes har likevel forsøkt å forstå massakren ved den «kan gjerne krenke moderne finfølelser og synes som en fryktelig ondskapsfull reaksjon fra en paranoid konge til en indirekte trussel mot ham, men ingen voldshandling av en slik skala kunne ha blitt utført uten at det hadde vært generell støtte for den.»
Fra et moderen synsvinkel kan man kanskje heller se på folkemordet som en illustrasjon på de forferdelige konsekvenser som oppstår når skylden plasseres på en hel gruppe av uskyldige mennesker enn de skyldige individer innenfor den samme gruppe, og hvor skyldige og uskyldige myrdes side om side, like for like.
Det sies at for å lege de dype sår som oppsto på grunn av massakrene fikk Svein Tjugeskjegg sin datter i 1014 til å gifte seg med Uhtred av Bamburgh som et symbol på den politiske union mellom to folk, de norrøne og de angelsaksiske. Unionen skulle vare fram til 1042.
