Lov om vern mot smittsomme sykdommer
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lov om vern mot smittsomme sykdommer av 5. august 1994, i kraft 1. januar 1995, er en norsk lov som har til formål å beskytte befolkningen mot smittsomme sykdommer og hindre spredning av smittsomme sykdommer til, innen eller ut av Norge. Loven gjelder for alle som oppholder seg i Norge, uansett statsborgerskap.
Smittevernloven stadfester alle innbyggeres rett til smittevernhjelp. Dette inkluderer rett til helsehjelp, rett til pleie og omsorg, rett til forebyggende tiltak og rett til behandling.
Loven definerer legers plikt til å foreta undersøkelse, spore forekomster av smittsom sykdom, informasjon til den smittede samt forhold omkring taushetsplikt og informasjonsplikt overfor myndighetene. Videre defineres de forskjellige administrative organers ansvar og myndighet.
Loven definerer hvilke plikter befolkningen har i forhold til smittsomme sykdommer og spredning av disse. Personer som oppholder seg i Norge har plikt til å rette seg etter de forskrifter som Helse- og omsorgsdepartementet, Sosial- og helsedirektoratet eller kommunestyret fatter i henhold til smittevernloven. Personer som har grunn til å anta at de er smittet av almenfarlig smittsom sykdom har plikt til å varsle lege og til å informere om mulige smittekilder og hvem smitten kan være overført fra.
Dersom myndighetene finner det nødvendig, kan Kongen i statsråd eller Helse- og omsorgsdepartementet gjennom forskrift fastette plikt for hele eller deler av befolkningen til å la seg undersøke og/eller vaksinere. Når det er nødvendig for å forhindre spredning av allmenfarlig sykdom kan kommuestyret vedta møteforbud, stenging av virksomhet, begrensning i kommunikasjon, isolering av geografisk begrensede områder i inntil 7 dager, smittesanering (avlusing, rengjøring, desinfeksjon eller destruksjon av gjenstander eller lokaler, avliving av selskapsdyr, utrydding av rotter og andre skadedyr) og tiltak i forbindelse med gravferd (herunder kremering). Kongen i statsråd kan i forskrift bvedta karantenetiltak for transport og/eller ferdsel inn og ut av landet.
Tvangsmidler kan etter vedtak komme til anvendelse overfor personer som ikke retter seg etter de forskrifter som utferdiges ihht. loven. Disse kan omfatte tvungen undersøkelse, tvungen isolering inntil undersøkelse kan utføres, tvungen innleggelse i isolat. Tvangstiltak gjennomføres for den ansvarliges regning. Om nødvendig kan de gjennomføres med bruk av eller skade på andres eiendom.
