Lebensborn
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lebensborn (tysk for «livskilde»), egentlig Lebensborn e.V. eller fullt offisielt navn Lebensborn eingetragener Verein, var en nazistisk velferdsorganisasjon før og under andre verdenskrig for ugifte mødre som hadde barn med tyske soldater. Hensikten var å unngå aborter av ariske barn, slik at den ariske rasen fremsto mest mulig fulltalling og ren. Organisasjonen ble opprettet i Tyskland i 1935, og fikk en avlegger i Norge i 1941.
Innhold |
[rediger] Fødehjem
Organisasjonen drev en rekke mor-og-barn-hjem i Tyskland og Østerrike, og etterhvert i disse okkuperte landene: Polen, Nederland, Belgia, Luxemburg, Frankrike og Norge. Norge var det landet utenom Tyskland som hadde flest Lebensbornhjem.
[rediger] Lebensborn i Norge
Mens de andre okkuperte landene bare hadde ett hjem, var det følgende i Norge:
- Geilo på Dr. Holms Hotell, Geilo, opprettet i 1942, 60 mødreplasser / 20 barneplasser
- Godthaab i Bærum, opprettet i 1942, 165 barneplasser, utvidet i oktober 1943 til 250 plasser
- Hurdalsverk i Hurdal, opprettet i 1942, 40 mødreplasser / 80 barneplasser
- Klekken på Klækken hotell ved Hønefoss, opprettet i 1942
- Bergen på Hop i Nestun ved Bergen, opprettet i 1943, 20 mødreplasser / 6 barneplasser
- Stalheim på Stalheim turisthotell, opprettet i 1943, 100 barneplasser
- Stadtheim Oslo i Oslo, opprettet i 1943, 20 mødreplasser / 6 barneplasser
- Stadtheim Trondheim i Trondheim, opprettet i 1943, 30 mødreplasser / 10 barneplasser
- Heim Os på Moldegaard i Os ved Bergen, opprettet 1943, 80 barneplasser
Alle hjemmene hadde utelukkende tysk personale. Det ble gitt støtte både i forbindelse med selve fødslene, men også økonomisk hjelp etterpå. Det anslås at det under andre verdenskrig ble født mellom 10.000 og 12.000 barn med norske mødre og tyske foreldre. Til sammen ble født ca. 8.000 barn på Lebensbornhjem i Norge.
Under krigen ble mellom 200 og 250 norske barn sendt til Tyskland for adopsjon, og bodde i første omgang på Lebensbornhjemmene Kohren-Sahlis ved Leipzig, Hohehorst ved Bremen og Bad Polzin i Pommern, dagens Polen. Noen av disse barnna ble også overlatt til sine tyske fedre. Omkring 80 ble oppsporet etter krigen og gjenforent med sine norske mødre.
[rediger] Etter krigen
Etter krigen ble mødrene straffet relativt hardt under rettsoppgjøret. Også barna ble fratatt en rekke rettigheter og mange ble tvangsadoptert bort, sendt på mentalinstitusjoner og institusjoner for mentalt tilbakestående, uten at det var noe medisinsk grunnlag for dette. Mange ble i utsatt for ulike overgrep, som mishandling og seksuelle overgrep. I tillegg ble det gjort unntak i en del lover, blant annet ble de fratatt norsk statsborgerskap (fra 1950 kunne de søke etter fylte 18 år) og fikk heller ikke barnetrygd eller barnebidrag fra fedrene.
Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik ba i 1998 om offisiell unnskyldning for behandlingen og de overgrep disse barna hadde blitt utsatt for. De som kunne dokumentere mishandling og overgrep skulle får en erstatning opp til kr 200.000.
