Konsumprisindeks
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Konsumprisindeksen (KPI) er et mål for prisnivået til konsumprodukter og viser prisutviklingen på varer og tjenester som private husholdninger etterspør. Den prosentvise endringen i KPI brukes ofte som et generelt mål for inflasjon i en økonomi.
I Norge beregnes KPI månedlig av Statistisk sentralbyrå. Undersøkelsen ble etablert i 1960, og erstattet en levekostnadsindeks som ble publisert fra 1914. I 1999 ble revisjonsprosessen og beregningsopplegget modernisert og forbedret. Man foretok også en endring i konsumklassifisering (den nye klassifiseringen kalles COICOP - Classification of individual consumption by purpose). Rutinene for datainnhenting ble imidlertid ikke endret.
KPI brukes blant annet:
- I lønnsforhandlinger, hvor indeksen angir prisveksten lønnsmottakerne står over for.
- Justering av private leiekontrakter, f.eks. husleiekontrakter, og avtaler i næringslivet.
- Deflator i nasjonalregnskapet for å regne om verditall til tall i faste priser, det vil si prisene på et gitt tidspunkt eller en gitt periode.
- Norges Bank benytter KPI justert for avgiftsendringer og energivarer (KPI-JAE) som mål på inflasjon.
[rediger] Kritikk av indeksen
Det kan rettes kritikk mot at indeksen ikke lenger viser de reelle endringene av pengeverdien sett fra befolkningens synspunkt («levekostnad»), da offentlige avgifter ikke tillegges tilstrekkelig vekt. Offentlige avgifter og gebyrer (statlige og kommunale) har hatt en betydelig høyere prisvekst enn de varer som omfattes av konsumprisindeksen de siste 35 årene. Dette innebærer blant annet at festekontrakter som opprinnelig er basert på verdiøkninger i levekostnadsindeksen, ikke vil samsvare med konsumprisindeksen.
