Kate Bush
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kate Bush (født som Catherine Bush 30. juli 1958 i Kent i England) er sanger og låtskriver, kjent for sin særpregete stemme og sangstil.
Kate Bush studerte piano og fiolin i unge år. Som 15-åring ble hun oppdaget av David Gilmour fra Pink Floyd, som tok henne med til et platestudio, hvor han finansierte prøveinnspillingen av en del låter. Dette førte igjen til at plateselskapet EMI fattet interesse for henne. Hun skrev kontakt med dem i 1976. Kate Bush brukte imidlertid tid på arbeidet med sitt debutalbum ettersom hun prioriterte å fullføre sin utdannelse. Men The Kick Inside fikk en begeistret mottakelse da det utkom i 1978 og en ny stjerne var født. Likevel møtte hun en del motbør fra kommentatorer som påstod at hun ofte sang for barnslig, og gjorde narr av henne fordi hun i låtene brukte en del engelske ord som den gang ble oppfattet som avleggs.
Kate Bush opprettholdt imidlertid drivet, og innen utgangen av 1978 kom også oppfølgeralbumet Lionheart på markedet. Her svarte hun kritikerne på selvironisk vis, blant annet ved å fylle refrenget på låten «Wow» med nettopp dette ordet.
Tidlig i karrieren meldte ønsket seg om større kreativ kontroll over egen musikkproduksjon. Derfor ble det naturlig for henne å produsere egne album. Hun forberedte seg over tid på å lære seg produsenthåndtverket: På albumet det dels retrospekitve albumet «Never for Ever» var Kate Bush medprodusent, før hun omsider kunne overta eneansvaret på «The Dreaming». På dette siste albumet satte hun sitt helt spesielt preg, med tett lydbilde som vakte blandede reaksjoner hos kritikerne. Salget av albumet ble heller ikke det samme, enda platen nådde tredjeplass på de britiske hitlistene.
For første og eneste gang i karrieren hadde Kate Bush lagt ut på turné i 1979. Men hun gjorde det senere klart at en slik eksponering ikke lå for henne. Etter «The Dreaming» vendte hun seg gradvis bort fra offentligheten. Stadig mer tid ble brukt i platestudiet, hvor hun viste seg som litt av en perfeksjonist. Hun utforsket studioets muligheter til fulle for å gi låtene en tilfredsstillende utforming. De påfølgende årene bare styrket perfeksjonisten i Kate Bush.
Med utgivelsen «Hounds of Love» i 1985 revansjerte Kate Bush salgsnedturen til sitt forrige album. Igjen nådde hun toppen av listene, og hun opplevde en suksess som kunne måle seg med debutåret.
Etter de nødvendige offentlige opptredene og pressemøtene, forsvant Kate Bush nok en gang ut av allmennhetens synsfelt. Hun var tilbake fire år senere med et nytt album, A Sensual World, som riktignok ikke ble den samme suksessen. Ytterligere fire år senere, i 1993, hadde hun nok en gang en moderat suksess med albumet The Red Shoes. Singelen Rubberband Girl nådde forholdsvis langt opp på musikklistene.
Etter dette tok Kate Bush en lang pause. Hun holdt seg i sin private sfære, utenfor mediaenes søkende blikk. Dette ga henne etterhvert rykte som en eksentrisk enstøing, men de fleste ryktene om henne hadde likevel liten rot i virkelige forhold. Det gikk flere år før hun i det hele tatt begynte å spille inn ny musikk, og det ble tydelig at hun hadde problemer med å skape ny musikk. Neste album fikk også en trang fødsel. Innspillingen startet for alvor i 1997 og ifølge meldingene skulle det utgis sent i 1998 eller tidlig i 1999. Ingenting av dette skjedde. I stedet ble albumet utsatt det ene året etter det andre. Følgelig ble det å være fan av Kate Bush synonymt med å være tålmodig. Samtidig voktet hun så godt om sitt privatliv at det gikk to år før offentligheten fikk vite at hun i 1998 hadde født en sønn. Dette forsinktet arbeidet med albumet ytterligere, men etter tusenårsskiftet begynte hun igjen å vise seg offentlig og gi noen få intervjuer. Hennes åttende studioalbum, som fikk navnet Aerial, ble utgitt som dobbel-CD og LP 7. november 2005. På forhånd hadde King of the Mountain blitt lansert som singel 24. oktober.
