Karlstadkonvensjonen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Karlstadkonvensjonen kalles den avtalen som ble undertegnet 23. september 1905 mellom Norge og Sverige etter forhandlingene i den svenske byen Karlstad om oppløsning av unionen mellom de to landene.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Etter at Norge ensidig hadde erklært unionen med Sverige oppløst 7. juni 1905, nektet Sveriges Riksdag å anerkjenne den ensidige norske oppløsningen av unionen. Den svenske Riksdagen understreket at Riksakten av 1814 var et anliggende mellom de to kongedømmene, og at det således måtte føres forhandlinger før unionen eventuelt kunne oppløses. Et særskilt utvalg med utspring i Riksdagen brukte så juli måned til å utarbeide de svenske vilkårene for unionens oppløsning. I mellomtiden gikk den svenske regjeringen Ramstedt av, og ble etterfulgt av en koalisjonsregjering under den erkekonservative Christian Lundeberg. Dette var forøvrig det første totalt regjeringsskiftet i svensk historie, og koalisjonsregjeringens bånd til Riksdagen var et første svensk skritt mot parlamentarisme. De svenske vilkårene ble offisielt presentert den 27. juli, men ble allerede 25. juli lekket ut til Stortinget. Vilkårene innebar blant annet at det måtte holdes norsk folkeavstemning, samt at de nyere delene av de norske grensefestningene måtte rives. Et svensk krav om norsk folkeavstemning ville vært uakseptabelt for Norge, men som følge av at de svenske vilkårene ble lekket i forkant - hvilket selvfølgelig ikke var noen tilfeldighet - kunne det svenske folkeavstemningskravet kamufleres som et norsk initiativ gjennom at Norge tok initiativ til folkeavstemning før de svenske kravene ble offisielt gjort kjent. Folkeavstemningen i 1905 var altså ikke noe rosenrødt demokratisk norsk initiativ. For eksempel var statsminister Christian Michelsen sterkt imot ideen, men måtte føye seg etter hva som i all hovedsak var et svensk krav. Folkeavstemningen 13. august ga et overveldende flertall av ja-stemmer «for den stedfundne Opløsning af Unionen», og dermed var det klart for forhandlinger med svenskene. Her er det viktig å huske at det norske folk slettes ikke stemte over hvorvidt unionen skulle oppløses eller ikke - de stemte rett og slett over om de var enige i den stedfundne Opløsning eller ikke. Oppløsningen hadde, sett med den norske regjeringens øyne, allerede funnet sted. Nettopp denne balansegangen er viktig når man studerer hendelsene i 1905. For Norges var det en æressak at det ensidige 7. juni-vedtaket ble opprettholdt, mens det for Sverige var like viktig å få frem at 7. juni-vedtaket slettes ikke innebar unionens oppløsning. Kommunikasjonen mellom de to land bar således preg av finurlige diplomatiske formuleringer som tok hensyn til begge standpunkter. Folkeavstemningen er kanskje det beste eksemplet på dette; Norge fikk tilfredsstilt sitt standpunkt gjennom at folket stemte over den "stedfundne Opløsning", mens folkeavstemningen sett med svenske øyne var en nødvendighet for at unionen skulle kunne oppløses.
21. august behandlet Stortinget regjeringens forslag om å be Sverige medvirke til unionsoppløsningen ved å oppheve Riksakten. Her ser man igjen balansegangen mellom de to lands standpunkter. Sett fra Norges side var det snakk om å forhandle på basis av 7. juni-vedtakets gyldighet; sett fra svensk side var det snakk om å forhandle før unionen kunne oppløses. Den ba også om fullmakt til å forhandle om vilkårene. Regjeringen fikk det som den ville, men mot de 11 stemmer fra de mest radikale deler av den politiske venstresiden, som mente at vedtaket undergravde det norske standpunktet – unionen var jo allerede oppløst. Sverige svarte raskt med å foreslå forhandlinger mellom fire representanter for hvert land, derav minst to statsråder. Karlstad ble foreslått fordi byen lå midtveis mellom de to hovedstedene. Norges regjering aksepterte og oppnevnte statsminister Christian Michelsen, utenriksminister Jørgen Løvland, stortingspresident Carl Berner og statsråd Benjamin Vogt. Delegasjonene møttes i frimurerlosjen i Karlstad 31. august.
[rediger] Forhandlinger og mobilisering
Forhandlingene startet i en spent atmosfære. Det største stridsspørsmålet var de norske grensefestningene. Militært sett hadde de liten verdi, men desto større symbolverdi. Sverige krevde at de skulle rives som erstatning for ærekrenkelsen 7. juni, mens en relativt sterk opinion i Norge, med sitt utspring i det ytterste venstre, var like oppsatt på beholde dem. Alle ansvarlige politikere ville for enhver pris unngå krig, og dette preget da også forhandlingene. Det var, tross de siste 100 års myter, aldri på noe tidspunkt fare for krig i 1905! Hva skulle man ha kriget om? De svenske vilkårene innbefattet riving av grensefestningene, reinbeiterettigheter i Norge for svenske samer, enighet om regulering av felles vassdrag (for eksempel Trysil-elven/Klar-elven) og enighet om fordeling av noen hummerrike undervannsskjær utenfor Iddefjorden. Verken Norge eller Sverige ville i 1905 ha kriget om noen av disse vilkårene. Det var også uaktuelt å krige om unionen skulle oppløses eller ikke. Ved å foreslå forhandlinger om unionens oppløsning hadde Sverige reelt sett gått med på at unionen kunne oppløses.
Det betyr ikke at krigsfrykten var fraværende i de to land. Verken i norske eller svenske militære kretser hadde man oversikt over hverandres militære tiltak eller gangen i Karlstad-forhandlingene. Særlig kommunikasjonen mellom den svenske Karlstad-delegasjonen og den militære ledelse i Stockholm var mangelfull, til den svenske generalstabssjefens store fortvilelse. I det norske forsvaret manglet man dessuten planer for krig, og i tillegg var hæren svært mangelfullt utrustet. Derfor var man i norske militære kretser ekstra engstelige for et svensk overrumplingsangrep, mens man i svenske militære kretser fryktet at nordmennene kunne mobilisere i hemmelighet og krysse grensen for å forstyrre svensk mobilisering. Imidlertid lå avgjørelsen om krig eller fred helt og holdent i hendene til forhandlerne i Karlstad. Der var det absolutt ingen som ville ha krig.
Lite lekket ut den første uken, men engstelsen var stor da forhandlerne tok pause 7. september for å konferere med sine regjeringer. Årsaken var en viss uenighet om grensefestningene. Dette betyr ikke at det var krigsfare. Hvis grensefestningene hadde vært et casus belli for svenskene, altså en vital nasjonal interesse, hadde ikke den svenske delegasjonen foreslått forhandlingspause - den hadde erklært krig! Bare ved å vise en viss nøling i forhold til grensefestningene viste den svenske delegasjonen at grensefestningene ikke var en vital nasjonal interesse. I et lukket stortingsmøte 11. september fikk den norske delegasjonen fullmakt til å oppgi de moderne grensefestningene mot å opprette en nøytral sone på begge sider av grensen. Men det var viktig for norsk selvfølelse å beholde de historiske delene av festningene Fredriksten og Kongsvinger. Sverige hadde da heller aldri krevd de historiske delene av festningene revet.
Imidlertid prøvde den norske forhandlingslederen Christian Michelsen å lure stormaktene til å tro at Sverige krevde nettopp de historiske delene av festningene revet. Tross at han var blitt enig med den svenske forhandlingsleder Lundeberg om at innholdet i forhandlingene skulle holdes strengt hemmelig, telegraferte han til de norske diplomatene Fridtjof Nansen og Fritz Wedel Jarlsberg i København at Sverige krevde de historiske delene av festningene nedlagt. Wedel og Nansen kommuniserte dette til den danske utenriksminister Raben-Levetzau, som ble lurt til å tro at faren for krig var overhengende. Han snakket i sin tur med ambassadørene fra Storbritannia, Tyskland, Russland og Frankrike. Britene og tyskerne hade fulgt godt med på hva nordmennene hadde foretatt seg sommeren 1905, især diplomatene Nansen og Wedel Jarlsberg, og visste svært godt at Sverige ikke krevde de historiske delene av festningene revet. Derfor avslo de blankt å foreta en henvendelse til Sverige med krav om at de modererte sine krav. Frankrike og Russland hadde imidlertid ikke fulgt spesielt godt med på hva som skjedde i Skandinavia, og ble således lurt av Michelsen, via Nansen, Wedel og Raben-Levetzau, til å tro at Sverige krevde de historiske delene av festningene revet. Derfor sendte de to stormaktene en henvendelse til den svenske regjeringen om å moderere sine krav i Karlstad. Begge land ble pinlig berørte da det viste seg at de hadde sendt sine henvendelser på falskt grunnlag, og deres henvendelser gjorde da heller ikke inntrykk på Sverige, all den tid de ba om moderasjon av krav som ikke fantes. Det britiske utenriksministeriet ble på sin side fryktelig irriterte på nordmennenes "sjonglering med ord". Så ble forhandlingene gjenopptatt 13. september.
Forhandlingene i Karlstad ble gjenopptatt 13. september. Samtidig mobiliserte den norske forsvarsminister Olssøn 23 000 soldater til grensevakt. Dette var bare en delvis mobilisering, og studier av norske militære planer viser at mobiliseringen hadde til hensikt å avverge et eventuelt svensk overrumplingsangrep. Noen historikere mener Norge mobiliserte for å vise styrke på hjemmebane, og ikke minst for å få de mest høylydte kritikerne av Karlstad-forhandlingene til å tie, men det er lite trolig at den norske regjering ville ha risikert å provosere Sverige bare for å få en håndfull stortingsrepresentanter til å holde munn. Krigsfrykten blant befolkningen i Norge var imidlertid stor som følge av delmobiliseringen. Folket viste jo ikke at det ikke var noen krigsfare i Karlstad. ”Om Aftenen den 13de var der mange Mennesker i Bevægelse paa Hovedstadens Gader. Overalt førtes levende Diskussioner. Tanken var vendt mod de Landsmænd, som laa ved Grænsen eller var paa Veien derhen, og mod de Sømænd, der havde den ærefulde Opgave at værne om vore Kyster,” rapporterte journalisten S. C. Hammer.
I Norge har man etter 1905 fått for seg at også Sverige mobiliserte i september 1905. Dette er en seiglivet norsk myte som svenske forskere gang på gang har tilbakevist. Sverige mobiliserte ikke på noe tidspunkt i 1905! Rett nok var 50 000 svenske soldater inne til repetisjonsøvelser fra 1. september, men disse øvelsene var årlige (og hadde vært planlagt i lang tid), og det var dessuten en lang, lang vei fra svenske repetisjonsøvelser og mobilisering for krig. Sagt veldig enkelt: hadde krigsfaren i 1905 vært reell, hadde den svenske regjeringen mobilisert. Det skjedde altså ikke. Svenske offiserer fryktet imidlertid norske overrumplingsfremstøt over grensen, og var i harnisk da informasjon om den norske delmobilisering sev ut. Den svenske regjeringen holdt imidlertid hodet kalt. 16. september sendte Michelsen ut et beroligende kommuniké om at ingen tropper skulle ligge nærmere grensen enn 1 km, etter at den svenske delegasjonens leder, statsminister Christian Lundeberg, hadde bedt ham om å stanse de norske tiltakene. Lundeberg avviste på sin side alle svenske militære krav om mobilisering. Både Lunderberg og Michelsen var nemlig fullstendig inneforstått med at det ikke var noen grunn til å risikere krig.
23. september ble forhandlingene sluttført og avtalen undertegnet. Norge hadde vært hardt presset og måtte gå med på å fjerne de nye grensefestningene. Det er forøvrig ingen grunn til å tro at Norge ville nektet å rive disse festningene hvis Sverige om så hadde truet med krig i 1905. Til syvende og sist var det bare en marginal fraksjon på Stortinget som for enhver pris nektet å rive festningene. Norge fikk igjennom sitt krav om en nøytral sone på begge sider av grensen, og det var enighet om de fullstendig ubetydelige spørsmålene om bl.a. om reinbeiter og grensevassdrag. Tvister mellom landene skulle heretter henvises til voldgiftsdomstolen i Haag.
[rediger] Reaksjoner og følger
I Kristiania ble det intens debatt både om Karlstad-forliket og om Norges fremtidige styresett. Mange reagerte mot nedleggelsen av grensefestningene og ville heller ha tatt en væpnet konflikt. I Stortinget 7. oktober ville sosialister og enkelte radikale venstrefolk forkaste avtalen eller kreve folkeavstemning. Forslaget falt med 16 stemmer mot 101. Dette sier litt om hvor liten motstanden var på Stortinget. Norge ville aldri risikert krig over grensefestningene for å tilfredsstille 16 krigshissere. Men 3000 Kristiania-borgere demonstrerte 15. oktober og krevde folkeavstemning om statsformen.
Stortinget godtok Karlstad-forliket 9. oktober, og Riksdagen fulgte etter 13. oktober. Få dager senere vedtok Riksdagen å anerkjenne Norge som uavhengig stat og oppheve Riksakten. Unionsoppløsningen ble endelig stadfestet da kong Oscar II 26. oktober underskrev dokumentene som anerkjente Norge som uavhengig stat, og samme dag abdiserte som norsk konge. For nordmenn bør det være viktig å huske at unionen ble oppløst 26. oktober, og ikke 7. juni, slik nordmenn flest liker å feire. Den 26. oktober avslo Oscar dessuten den norske forespørselen om å la en av sønnene bli norsk konge. Dette hadde vært et tilbud Norge hadde utstedt 8. juni for å berolige stormaktene om at Norge ikke ønsket å bli republikk. Man visste meget vel at Oscar II aldri ville godta tilbudet, men hadde ikke regnet med at Oscar ville benytte tilbudet som et trumfkort. All den tid Oscar unngikk å svare på tilbudet kunne ikke Norge offisielt tilby tronen til noen andre. Spørsmålet om kongevalg kunne etter Oscars formelle avslag av tilbudet offisielt settes på den norske politiske dagsorden, og regjeringen kunne formelt tilby kronen til Prins Carl av Danmark.
Etter den svenske anerkjennelsen var alle hindringer ryddet av veien for anerkjennelse fra og diplomatiske forbindelser med andre stater, og de første sendemennene kom til Kristiania allerede ved månedsskiftet.
