Hengning, trekking og kvartering
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hengning, trekking og kvartering var en henrettelsesmetode som ble brukt i England og senere Storbritannia. Den var forbeholdt de som var dømt for høyforræderi, og regnes som en av de mest grusomme henrettelsesmetoder som har vært i bruk i Vest-Europa.
Innhold |
[rediger] Trekking
Den dømte ble opprinnelig bundet bak en hest og trukket til retterstedet. Ettersom det kunne være lang vei døde flere underveis etter å ha blitt banket mot brosteinene, og man innførte derfor en slede som den dømte ble lagt på slik at han ville overleve turen. Det er mulig at dette opprinnelig skjedde etter hengningen, noe navnet på metoden tilsier, men på det tidspunkt hvor kildene er klare fant trekkingen sted først.
[rediger] Hengning
Det ble brukt sakte hengning, det vil si at den dømte ble heist opp etter halsen slik at kvelning inntraff sakte. Normalt ble de som ble hengt på denne måten hengende til de var døde, men i disse tilfellene ble de tatt ned før døden inntraff.
[rediger] Kvartering
Kvarteringen startet med at genitaliene ble skåret av og tarmene trukket ut og brent mens den dømte, dersom han var ved bevissthet, så på. Deretter ble han halshugget, og kroppen ble delt i fire deler. Delene ble kokt, normalt i tjære eller saltvann, slik at de ble konservert, og deretter ble de utstilt for å vise hva staten gjør med forrædere. Dette hindret også at tilhengere av den dømte, som oftest hadde ledet en eller annen form for opprør, kunne gi den dømte en verdig begravelse.
[rediger] Historie
Metoden ble først brukt under Edvard I under hans forsøk på å ta kontroll over hele øya Storbritannia. Den første som ble henrettet på denne måten var den walisiske prinsen Dafydd ap Fruffydd i 1283. Noen år senere ble den brukt på William Wallace, en hendelse som er gjengitt i filmen Braveheart.
Det var normalt alminnelige borgere som ble utsatt for denne straffen, mens adelige ble henrettet ved halshugging. Kvinner som ble dømt for høyforræderi ble aldri utsatt for den; de ble normalt brent på bålet.
Siste gang en slik henrettelse ble utført var i 1820, men så sent som i 1867 ble en person dømt til hengning, trekking og kvartering. Etter 1820 ble de dømte «benådet» til andre henrettelsesmetoder. I 1870 ble metoden formelt avskaffet.
