Halvard Olsen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Halvard Olsen (1886-1966) er best kjent som leder av Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL) mellom 1925 og 1934 og som et sentralt medlem av den delen av AFL som under den annen verdenskrig samarbeidet med okkupasjonsmakten.
Olsen var født i Kvænangen i Troms, men flyttet etter hvert til Trondheim der han som et sentralt medlem av Fagopposisjonen av 1911 bidro til å radikalisere arbeiderbevegelsen under den første verdenskrig. I 1918 ble han sekretær og i 1919 formann for Norsk jern- og metallarbeiderforbund. I denne rollen inntok han raskt en mer forsiktig samarbeidslinje, men på tross av at han ble regnet som tilhørende høyrefløyen fulgte han med Norges Kommunistiske Parti ved splittelsen i 1923. Han ble imidlertid ekskludert året etter for sin motstand mot jernstreiken, og forble partiløs til Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti og Det Norske Arbeiderparti sluttet seg sammen i 1927.
Forholdet til ledelsen i partiet, og særlig Martin Tranmæl, var imidlertid svært anstrengt. På tross av sin posisjon i AFL oppnådde han lite gjennomslag i partiet, og i 1934 ble han kastet som AFL-formann da han gikk inn for mye av det samme som kort tid etter skulle danne grunnlaget for Hovedavtalen. Ved utbruddet av den annen verdenskrig var Olsen en av flere faglig tillitsvalgte som grunnla Fagopposisjonen av 1940, som inntok en samarbeidslinje overfor okkupanten. Mens mange medlemmer av Fagopposisjonen kort tid etter endret standpunkt fortsatte Olsen samarbeidet, og virket som konsulent først for Jens Tangen, deretter for den av NS utpekte AFL-formannen Odd Fossum. Olsen ble også medlem av NS, og ble etter krigen dømt for landssvik.
| Forgjenger: Ole O. Lian |
Leder for LO |
Etterfølger: Olav Hindahl |
