Galatia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Provinsen Galatia, år 120 e.Kr.

Galatia var i antikken et område i høylandet i sentrale Anatolia (dagens Tyrkia). Galatia grenset i nord mot Bithynia og Paflagonia, i øst mot Pontos, i sør mot Lykia og Kappadokia og i vest mot Frygia. Den tyrkiske hovedstaden Ankara, ligger i oldtidens Galatia.

Galatia fikk sitt navn etter de keltiske gallerne som innvandret dit fra Trakia, og som ble herskerfolk i området fra 3. århundre f.Kr. Det har også blitt kalt "Østens Gallia". Gallerne blandet seg med grekere som bodde i området fra før, og i middelalderen ble de ofte omtalt som "gallo-grekere".

Galaterne dannet et langvarig rike som livnærte seg blant annet ved å plyndre nabostatene. De var dyktige krigere, respektert både av romere og grekere. I mange år herjet galaterne den vestre delen av Lilleasia inntil de ble stoppet av Attalus I av Pergamon i år 232 f.Kr. Han tvang dem til å holde seg innenfor Galatias grenser. Etter Attalus' død gjenopptok galaterne sine herjingstokter, noe som tvang Romerriket til å sende en straffeekspedisjon dit. Galaterne ble slått og deres storhetstid var over. Galaterne ble senere av Romerrikets sterkeste støttespillere og gikk frivillig inn i Romerriket i 64 f.Kr.

Galatisk språk og kultur gikk ikke til grunne like raskt som blant andre folkeslag i området. Rapporter fra 400-tallet e.Kr. forteller at Galaterne fortsatt talte keltiske språk og praktiserte keltisk religion på denne tiden.