Frijazz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Frijazz eller avantgardjazz, er en retning innen jazzmusikk som karakteriseres ved minimal avhengighet av formelle grenser. Frijazzen ble først utviklet i 1950 og 1960 -årene av artister som Ornette Coleman, Cecil Taylor, Albert Ayler, Archie Shepp, Bill Dixon og Paul Bley. Best kjent er kanskje musikken John Coltrane produserte i den senere delen av sin karriere. Selv om frijazz ofte assosieres med den tiden den først ble skapt, har mange musikere som Peter Brötzmann, Cecil Taylor, Mars Williams, Ken Vandermark og William Parker holdt stilen vedlike og videreutvikler den også idag.

[rediger] Historie

Om ikke Ornette Coleman var den som direkte etablerte frijazzen, bidro han sterkt til å utkrystallisere formen på slutten av 1950-tallet. Uansett så har Coleman ganske sikkert æren for navnet frijazz. I 1960 utga han albumet Free Jazz: A Collective Improvisation. Tittelen ble raskt synonymt med samtidens utvikling innen jazz, og etterhvert navnet på en retning/stilart.

Det var imidlertid forgjengere. To låter av pianisten Lennie Tristano blir av enkelte ansett å være den første frijazzen. "Digression" og "Intuition" ble begge spilt inn i 1949. Ingen av dem hadde prearrangert melodi, harmoni eller rytme.

Det meste av Sun Ras musikk kan klassifiseres som frijazz, selv om Sun Ra selv gjentagne ganger hevdet at musikken hans var skrevet og at det han skrev låt friere enn det frijazz-gutta presterte.

Noen av produksjonene til Charles Mingus var også viktige ifm etableringen av frijazz. Spesielt bør nevnes hans tidlige Atlantic inspillinger, som Pithecanthropus Erectus, The Clown og Tijuana Moods.

Siden midten på 1950-tallet hadde Jackie McLean utforsket et konsept han kalte "The Big Room", hvor de ofte strenge reglene i bebop kunne løsnes på eller droppes.

I 1960 - 1962 fikk en trio, ledet av Jimmy Giuffre med Paul Bley og Steve Swallow liten oppmerksomhet, men de ble senere regnet som et av de mest innovative frijazz-ensemblene.

Eric Dolphys samarbeide med Charles Mingus, John Coltrane, og Chico Hamilton, sammen med hans egne soloproduksjoner, har også hatt stor betydning for utviklingen av frijazz.

[rediger] Definisjon

Det finnes ingen allment akseptert definisjon av begrepet frijazz. Forsøk på definisjoner blir komplisert av at mange musikere som opererer i andre stilarter bruker begrepet og også at frijazz blandes med andre stiler. Mange musikere tenderer også til å unngå klassifisering, fordi det anses som ubrukbart eller unødvendig begrensende.

I frijazz er improvisasjon esensiell, og i motsetning til tidligere stilarter hvor soloene alltid var bygd på rammeverk gitt av komponert materiale (akkordskifter og melodi), gir frijazzen utøverne videre muligheter.

Denne typen musikk spilles ofte i mindre orkestre og låter ofte aggressiv, dissonant og generelt med mye lyd og energi. Mange kritikere, spesielt tidligere, anså fraværet av kjente elementer innen jazz som et tegn på at musikerne manglet teknikk. Mange musikere bruker instrumentene på ukonvensjonelle måter, som f.eks overblåsingsteknikker. Idag er slike synspunkter mere marginale og musikken har bygd en tradisjon som følges av seriøse kritikere.

Utover dette så lar frijazz seg best beskrive ved å sammenligne med hva vi vil referere til her som "andre former for jazz", som dekker ragtime, dixieland, swing, bebop, cool jazz, jazz fusion.

"Andre former for jazz" bruker faste tempi og sterkt pulserende rytmer, vanligvis i 4/4, men også i andre taktarter, alltid synkopert. Frijazz beholder vanligvis en generell puls og swinger ofte, men uten fast tempo, og ofte med accelerando og ritardando, som gir et inntrykk av at musikken beveges i bølger. Musikerne spiller ofte i forskjellige tempi.

I "andre former for jazz" brukes harmoniske strukturer (vanligvis diatoniske akkorder) og improvisasjoner baseres på notene i akkordene. I frijazz unngås, nesten pr definisjon, slike strukturer. Allikevel beholdes mye av språket fra tidligere stilarter. Det er derfor vanlig å høre diatoniske fraser, bluesfraser ol. i denne musikken. Det er også vanlig med et flatt harmoniskjema som underlag (se modal jazz), men fraværet av slike primitive hjelpemidler er også vanlig.

Til slutt, "andre former for jazz" bruker komponerte melodier som basis for framførelse og improvisasjon. I frijazz praktiseres noen ganger bruk av slikt materiale og noen ganger ikke. I enkelte tilfeller som også kalles frijazz blir andre komposisjonsstrukturer brukt. Disse kan være veldig detaljerte og komplekse. Musikken til Anthony Braxton gir mange eksempler på dette. Det ville kanskje være best å bruke andre begreper, som f.eks avant-garde jazz på dette og reservere begrepet frijazz til musikk med få eller ingen prekomponerte elementer.

[rediger] Globalt

Utenfor Nordamerika har frijazz slått an i varierende grad, spesielt i Europa og Japan. Saksofonistene Peter Brötzmann og Evan Parker, trombonist Conny Bauer, klarinettist Theo Jörgensmann, gitarist Derek Bailey og trommeslager Han Bennink var blant tidlig kjente europeiske frijazzutøvere. Alle er fortsatt aktive. Europeisk frijazz tilnærmer seg generell fri improvisasjon, med større avstand til jazztradisjonen. Japanske musikere, som gitaristen Masayuki Takayanagi og saksofonisten Kaoru Abe har tatt frijazzen i en annen retning, hvor de tilnermer seg støymusikk. Amerikanske musikere som Don Cherry, John Coltrane, og Pharoah Sanders integrerte i større grad elementer av musikk fra Afrika, India og Midtøsten.