Fotografirett
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fotografirett er den eneretten en fotograf har til sine bilder. Et fotografi kan være et åndsverk, dette følger av åndsverkloven § 1, nr. 6. Er dette tilfelle, omtales fotografiet som et fotografisk verk, og vil være vernet av alminnelig opphavsrett. Dersom fotografiet ikke oppfyller kravene til å være et åndsverk har fotografen likevel vern, etter åndsverkloven § 43a. Dette er en av opphavsrettens såkalt nærstående rettigheter, og gir et vern som på mange måter ligner opphavsrettvernet, dog noe mindre omfattende.
Innhold |
[rediger] Når er et fotografi et åndsverk?
For at et bilde skal anses som et fotografisk verk, må det oppfylle kravene til verkshøyde, som går ut på at det må være ytet en viss kreativ, skapende innsats fra frembringerens side. For fotografiers vedkommende vil dette som oftest ikke være tilfelle. Det krever i så fall at det er lagt ned en viss innsats, særlig hva gjelder utvelging av motivet. Portrettfotografier er typiske eksempler på fotografier som regulært vil ha verkshøyde, mens dette vil være vanskeligere for eksempel når det gjelder naturbilder. Fotografens erfaring og dyktighet, og hvor mye jobb han legger i bildet vil være av betydning. Selv om bildets kvalitet i siste omgang naturligvis vil være avgjørende, vil nok en nybegynner i praksis ha større vanskeligheter med å få anerkjent åndsverkstatus. En konkret totalvurdering vil uansett måtte foretas.
[rediger] Vern for fotografier som ikke er åndsverk
De fotografiene som ikke har åndsverkstatus har altså vern etter åndsverkloven § 43a. I likhet med det som gjelder for opphavsretten, vil fotografen ha enerett på eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten. For at bildet skal kunne publiseres for eksempel i en avis eller på internett, må fotografen samtykke til dette. Det er antatt at ikke bare ren kopiering er omfattet av eneretten, men også etterligning ved tegning eller lignende, samt visse former for manipulasjon. Hvor grensen går må imidlertid anses usikkert.
Vernetiden for bildene varer i utgangspunktet i fotografens levetid og 15 år etter utgangen av vedkommendes dødsår, se paragrafens annet ledd. Minimum vernetid er likevel 50 år etter at bildet ble laget. Der det er flere som har rettigheter til samme bilde, regnes tidsperioden fra utløpet av lengstlevendes dødsår.
Ellers lister tredje ledd opp en rekke opphavsrettbestemmelser i loven som får tilsvarende anvendelse for fotografier som ikke er åndsverk. Blant annet har fotografen de samme ideelle rettighetene som en opphavsmann. Visse låneregler vil også komme til anvendelse, mest praktisk retten til privatkopiering.
[rediger] Retten til eget bilde
En spesiell del av fotografiretten er retten til eget bilde, som reguleres i åndsverkloven § 45c. Dette er en personvernrettslig bestemmelse, og hører således egentlig ikke naturlig hjemme i åndsverkloven. Regelen forbyr gjengivelse og offentlig visning av fotografier som avbilder personer uten disses samtykke («fotografi» må her forstås slik at også enkeltbilder som inngår i film omfattes). Det foreligger imidlertid visse unntak fra dette utgangspunktet.
Det kanskje mest praktiske unntaket finner man i bokstav a, som sier at samtykke ikke er nødvendig der «avbildningen har aktuell og allmenn interesse». Regulære nyhetssaker er typiske eksempler på dette. Hvor langt dette unntaket skal trekkes er noe usikkert. Det er antatt at kjente personer må tåle mer enn andre, men ren grafsing i folks privatliv vil vanligvis falle utenfor unntaket, uavhengig av hvor kjent vedkommende er. Saken mellom Se og Hør og Lars Lillo-Stenberg/Andrine Sæther[1] kan i denne sammenhengen være illustrerende, selv om denne saken enda ikke har fått noen endelig rettslig avklaring.
Andre unntak fra kravet til samtykke gjelder blant annet der avbildingen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet, ved avbilding av forsamlinger, folketog o.l., samt der avbildingen dekker en hendelse som har allmenn interesse. Se nærmere i lovteksten.
