Folkekommune
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En Folkekommune 人民公社, rénmín gōngshè) i Folkerepublikken Kina var tidligere det høyeste av tre administrative nivåer i landlige områder i peropden fra 1958 til 1982-85, da de erstattet av landskommuner. Volkekommunene var de største kollektivistiske enheter på landet, og ble inndelt sin tur i arbeidsbrigader og arbeidslag. Folkekommunene hadde styrende, politiske oh økonomiske funksjoner.
[rediger] Historie
Folkekommunen ble født under «Det store spranget», da Mao Zedong hadde en visjon om at Kina på kort tid skulle overtreffe Storbritannia og USA hva gjeldt produksjon av stål. Mao ville også mobilisere bønder til enorme vannprosjekter under vintrenes ikke så arbeidsintensive periobder for dermed å kunne øke landsbruksproduksjonen.
Hver folkekommune var en kombinasjon av jordbrukskollektiver, de mindre på mellom 4.000-5.000 hushold og de større på inntil 20.000 hushold.
Folkekommunen ble offisiell politikk i 1958 etter at Mao Zedong hadde besøkt en uoffisiell kommune i Henan.
[rediger] Tilblivelse
For å sette denne radikale planen ut i livet bruke Mao Anti-høyre-kampanjen for å bringe politiske motstandere til taushet. Slik møtte han så godt som ingen opposisjon da han til slutt fikk gjennomført folkekommunen. Ved hjelp av en rekke propagandakampanjer fikk Mao til å begynne med støtte fra bøndene.
Folkekommunene ble dannet for å støtte opp om «Det store spranget-kampanjen» og var selv en uløselig del av denne politikken.
[rediger] Livet i folkekommunene
I kommunene ble alt delt på. Private kjøkken skulle være overflødige, og alt som hadde vært i slike kjøkken - bord, stoler, kokrkar og annet kjøkkenutstyr ble gitt som bidraj til folkekommunens kjøkken. Privat matlaging ble forbudt og erstattet med kommunal fellesbespisning.
Alt som opprinnelig hadde tilhørt de enkelt hushold, som private dyr, kornlagre og annen mat ble også tilført kommunen. Folkekommunen bestemte over bruken. Alle jordbruksaktiviteter ble fordelt av de sentrale kadre hver morgen. Nown steder ble også penger forbudt. Det tradisjonelle familieliv ble avskaffet, det ble opprettet kommunale småbarnsstuer og aldershjem, of folk fikk ikke lov til å spise med sine familiemedlemmer. Dette skyldtes til en viss grad Maos forakt for den tradisjonelle kinesiske familie.
Det ble utviklet et poengsystem for å beregne belønninger, og de som hadde overgjennomsnittlige ytelser kunne bli valgvare for pengebelønninger.
