Figuristene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Figuristene var en gruppe franske jesuittiske Kinamisjonærer ved slutten av 1600-tallet og de første tiårene av 1700-tallet som søkte å påvise en rekke konkrete tegn på guddommelig inspirasjon og prefigurasjon av kristen lære i gammel kinesisk historie.

En viktig inspirator for disse misjonærene var pater Matteo Riccis arbeide med tidlig kinesisk filosofi, og en viktig drivkraft var å forsvare jesuittenes akkomodasjonsmetode under ritestriden i Kina. Ricci mente å kunne gjenkjenne Guds finger i tidlig kinesisk religion, og var åpen for at det måtte ha bestått en forbindelse mellom gamle kinesiske forestillinger og den jødiske og kristne tradisjon. Jesuittene arbeidet for å integrere tenkegods fra den klassiske konfucianisme med kristendommen.

[rediger] Figuristiske oppfatninger

Figuristene var ofte uenige seg imellom om mange enkeltheter, men det var særlig tre grunnleggende oppfatninger de konvergerte rundt.

[rediger] Kronologispørsmålet

Det første aspekt som alle figuristene kunne samles rundt, var at en viss tidlig epoke av kinesisk historie var noe mer enn det kinesiske folks historie, men representerte et eget spor innen Guds frelsesplan.

[rediger] Teorien om tilknytningen til Noa

Etter storflommen, som beskrives i Det gamle testamente, dro Noas sønn Shem til Det fjerne Østen, og bragte med seg innsikten om Adam. Figuristene mente å kunne identifisere en rekke skjulte spor av denne og annet førkristen guddommelig åpenbaring i de kinesiske klassiske verker.

Figuristene mente også at Fuxi, som skal ha forfattet «Yijing», i virkeligheten var den bibelske patriark Enok.

[rediger] Messiasåpenbaringen

Figuristene mente at shengren (聖人), eller «vismannen», i virkeligheten var en allusjon til Den Salvede (Messias). De mente å finne forvarsler om f.eks. Jesu fødsel i de kinesiske klassikere.

[rediger] Opposisjon mot figuristene

Det var sterk motstand mot figuristenes hypoteser både blant mange europeere og mange kinesere. I Kina var det mange som sterkt avviste at det fantes noe egentlig monoteistisk og kristendomslignende gudsbegrep i konfucianismen. Da pater Jean-François Foucquet avviste den offisielle kinesiske historieskrivning, ble han irettesatt og dro så tilbake til Europa.

I den katolske kirke i Europa var det også motstandere mot figuristene. Mange var sterkt kritisk til det som syntes som en elevasjon av de kinesiske klassikere til et nivå som satte dem nærmest på høyde med Bibelen og som relativiserte det kristne læregrunnlag. Man avviste at de kinesiske klassikere kunne ha noen egentlig betydning for forståelsen av kristen tro.

[rediger] Figuristenes innflytelse og undergang

Den overveldende motstand mot figuristene førte til at de ikke var i stand til å utgi og slik gjøre sitt forskningsarbeid under sin levetid – med unntak av Fouquet som fikk sitt hovedverk offentliggjort i 1729. Men det var også andre faktorer som hemmet figurismen. Deres forskning fulgte ikke datidens alminnelig anerkjente metoder. Oversettelser mellom kinesisk og latin var en vanskelig og tidkrevende oppgave. Videre var figuristene ikke enige selv imellom om så meget. Og da pave Klemens XI forbød de kinesiske riter, og etter at Kina noe etter begynte å forfølge katolikkene, mistet figurismen fotfeste og forsvant.