Fant
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fant eller fanter er den tradisjonelle betegnelsen på folk som ikke var bofaste i det gamle bondesamfunnet. I nyere tid er begrepet ofte assossiert med tatere ogskøyere. Hunkjønnsformen av ordet er fente, et ord som har overlevd i et par slåttenavn.
Eilert Sundt påpekte i sine undersøkelser at det var to hovedtyper av fant. På den ene siden fantes det småtravere eller skøyere. På den andre siden var taterne, omtalt som "storfanter" eller "stortravere".
Fantebegrepet rammet videre enn disse gruppene, og kunne romme alle som ikke var fra bygda eller dalen. Folk fra byene ble derfor oftest kalt byfant, med en noe nedsettende klang.
Ivar Aasen prøver i sin ordbok å gi en forklaring på hvor ordet skriver seg fra. Her skriver han:
"I nyere skrifter er ordet (fant) også brugt for Tater ellr Zigeuner; men dette er feilagtig, da "fant" ikke betegner noget Folkeslag. Gammelnorsk fantr er en ung tjener, en ærindssvend; vel egentlig utgaaet fra italiensk fante: Tjener, Yngling, Soldat (infanterist)... den slette betydning har vel udviklet sig af begrepet om en fattig Yngling eller Tjener, der opfører sig som en Herremand og saaledes tilvender sig en ufortjent anseelse."
