Falsifikasjonisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Falsifikasjonisme er en vitenskapsfilosofisk strømning som mener at vitenskapelig fremskritt skjer gjennom falsifikasjon (motbevis), ikke verifikasjon (bevis) av hypoteser. Det var fremfor alt Karl Popper som argumenterte for falsifikasjonismen, men også David Hume må regnes blant dens forløpere.
I nomotetiske vitenskaper spiller falsifikasjon en viktigere rolle enn verifikasjon (bevis). Dette kommer av at én eneste observasjon kan være nok for å falsifisere en hypotese. Derimot vil man aldri kunne verifisere en hypotese, uansett hvor mange observasjoner som støtter den. Av den grunn består vitenskapelig fremskritt i at hypoteser falsifiseres: I så fall vet man i det minste at hypotesen var feil. Mislykkes man med å falsifisere en hypotese, kan det skyldes at den er sann, men det kan også skyldes at man ikke har testet hypotesen iherdig nok.
Karl Poppers falsifikasjonisme (eller hypotetisk-deduktive metode) går bl.a. ut på at alle vitenskapelige utsagn skal formuleres så falsifiserbare som mulig. Jo mer falsifiserbar en hypotese er, dvs. jo flere tenkelige observasjoner som er uforenlig med den, desto mer innhold har den. Klarer man ikke å falsifisere en hypotese, selv om veldig mange tenkelige observasjoner er uforenlig med den, blir den – inntil videre! – antatt å være en god (men altså ikke sann) hypotese eller teori.
Falsifikasjonismen godtar altså ikke induksjon (generalisering av observasjoner) som en gyldig metode å oppdage ny viten på.
