Drosje
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Drosje eller taxi er et transportmiddel hvor sjåføren kjører en eller flere personer i en personbil eller minibuss.
Innhold |
[rediger] Drosje i forhold til egentlig kollektivtransport
Passasjerene betaler etter takst eller avtale (fastpris). På såkalte kollektive transportmidler betaler man etter strekning (avstand), og av og til etter reisetidspunkt (nattbuss), men drosjetransport er basert på at man leier bil med sjåfør, og strekningen kan være bare en del av prisgrunnlaget. Sjåføren må ha lønn uansett om bilen venter eller kjører. (Ellers ville ingen være drosjesjåfører i rushtrafikken). Lønnen til drosjesjåfører i Norden er provisjon (41 %–45 %) av innkjørt beløp fratrukket merverdiavgift til staten. På denne provisjonen betales det inntektsskatt, samt at det beregnes feriepenger.
Prisen for drosjetransport per passasjer er også bare delvis avhengig av ovennevnte hvis det er mer én passasjer. Prisen er oftest den samme om det er én, to, tre eller fire passasjerer. (Det forekommer at det finnes egen pris for 3–4 passasjerer). Prisen per passasjer kan på denne måten bli lavere enn på de egentlige kollektivmidlene over samme avstand. For transport med større drosjer (mer enn fire passasjerplasser) er takstene høyere enn de med fire passasjerplasser. I Norge gir dette ofte én takst for inntil fire, annen takst for 5–7 passasjerer, og en tredje takst for 8–11 passasjerer, og en fjerde takst for 12–16 passasjerer. Videre er det ulike takster om det er dag, weekend, kveld, natt, helg eller høytid.
I Nord-Amerika leier sjåføren ofte bilen av eieren for en fastpris (rundt $100–$130) per døgn eller 12-timersperiode, og beholder det innkjørte selv, men må da betale for drivstoff selv. På den amerikanske landsbygda ligner systemet det vi har i Norge. Dog har man her ofte fastlønn som drosjesjåfør, noe som også er svært vanlig i Asia.
[rediger] Drosjenæringen i Norge
I Norge kreves transportløyve for drosje, -utstedt av myndighetene (fylkeskommunen),- for å drive drosje i næring. Et løyve for hver motorvogn. Et løyve gjelder for transport innen fylket det er gitt, samt for transport til og fra fylket. Oslo og Akershus er ett løyveområde fra 2003. Det betyr at en A- eller C-drosje kan plukke opp og levere hvor som helst i Oslo og Akershus, de kan også levere passasjerer fra Oslo eller Akershus til Kristiansand eller Narvik, eller hente på disse stedene til Oslo og Akershus. De kan dog ikke kjøre passasjerer fra Narvik til Kristiansand. Det må en bil med løyve i Nordland eller Vest-Agder ta seg av. Takstene fastsettes av myndighetene der hvor det finnes kun en sentral, på steder hvor flere sentraler konkurrerer med hverandre er prissettingen fri. Sjåførene må ha kjøretillatelse (kalles også: løyve/kjøreseddel/drosjelappen) fra politiet for å kunne transportere passasjerer mot godtgjørelse. På mange steder kreves også en kjentmannsprøve for å være drosjesjåfør på stedet, denne kjentmannsprøvebekreftelsen innføres av politiet i kjøretillatelsen. Ellers kreves det god vandel og god helse for å få kjøretillatelse for drosje.
[rediger] Eksempel på prissetting i Norge
I oktober 2006 ligger takstene mellom 1,25 kr per hundremeter dagtid mandag til fredag, til 2,50 kr per hundremeter i høytid (f.eks. 1.juledag). For fremkjøring (henting på adresse) kan takstene være noe lavere frem til passasjeren har satt seg inn i drosjen. For å garantere at tiden til drosjesjåføren ikke hovedsaklig blir ubetalt i forbindelse med påstigning, betaling og så videre finnes det et såkalt påslag på 30 kr–50 kr ved innstigning i drosjen. I byer finnes det ofte en minstetakst/minstepris som har sammenheng med gjennomsnittlig ventetid for drosjåføren på holdeplass. Denne minsteprisen gjelder dog om passasjeren går på utenfor holdeplass også, alternativet ville være en høyere minstepris for de som tar drosje fra holdeplass. Denne minsteprisen er derfor høyere i Oslo (laveste minstepris dagtid : kr. 80,00) hvor stor drosjetetthet fører til færre turer per time per drosje enn f.eks. i Trondheim hvor minstepris er kr. 68,00 dagtid.
I tillegg beregnes det en pris (ventetakst) da drosjen står stille, eller kjører saktere enn 23 km/t. (I eksemplene som er tatt fra Christiania Taxis hjemmesiders prisopplysninger. Ventetaksten kan være annerledes beregnet hos andre sentraler.)
Da får vi som eksempler: To turer dagtid i Oslo med Christiania Taxi (minstepris kr.80,00) på 3,6 km. Tur 1 kl. 13.10- kl. 13.15
Påslag: 30,00 kr. Kmtakst: 53,28 kr (1,48 kr/hundremeter) SUM 84,00 kr (alle beløp avrundes oppover til nærmeste krone) (av dette er merverdiavgift til staten kr 6,22)
Tur2 kl. 16.00- 16.15 Påslag 30,00 kr Kmtakst: 42,92 kr (2,9 km) Ventetakst 31,36 kr SUM: 105,00 kr Legg merke til at det beregnes ENTEN ventetakst eller kilometertakst, derfor er kilometerstrekningen kortere på tur2. Det er bare beregnet kilometer som ble kjørt raskere enn 23,3 km/t, resten (sneglekjøring og stopp) er kun tid.
[rediger] Historie
På begynnelsen av 1600-tallet begynte ny type hestevogner å dukke opp i Londons og Paris’ gater. Disse vognene kunne man leie for å ta seg frem rundt omkring i byen. Nesten umiddelbart ble denne virksomheten regulert av myndighetene for å hindre at man fikk for mange av disse vognene.
I 1891 ble taksameteret oppfunnet av tyskeren Wilhelm Bruhn. Den første moderne drosjen ble laget av Gottlieb Daimler i 1897.
I Paris fikk man drosjer med taksameter i 1899, London 1903 og New York i 1907.
