Diplomati
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Diplomati er det system som er utviklet for å ivareta den formelle kontakten mellom stater.
Diplomatiet kan defineres som de teknikker en stat benytter for å ivareta sine interesser utenfor sine egne grenser, og omfatter derfor både bilateral kontakt mellom to stater, og multilateralt arbeid i internasjonale organisasjoner som FN og OAS. Retorisk betraktet kan diplomati defineres som utførelsen av en utenrikspolitikk, krig unntatt.
Innhold |
[rediger] Historie
Diplomatiet har røtter i oldtiden, da herskere begynte å sende representanter, såkalte diplomater, til hverandre. På 1400-tallet innførte de italienske bystatene en fast representasjon.
Ordene diplomati og diplomat er avledet av ordet diplom, som i denne sammenhengen betyr et rettslig dokument, tilsvarende dagens bruk av ordet traktat.
I norsk historie var retten til en selvstendig utenriksrepresentasjon – den såkalte konsulatsaken – en av de utløsende faktorer da Stortinget i 1905 vedtok å oppløse unionen med Sverige.
[rediger] Norge
Utenriksdepartementet har ansvar for Norges forhold til fremmede stater. Norges representasjon i fremmede stater kalles ambassader [1], og ledes av en ambassadør. Norges representasjon ved internasjonale organisasjoner kalles en fast delegasjon [2], og ledes på samme måte av en ambassadør.
Til den norske utenrikstjenesten, hjemme i Utenriksdepartementet og utenlands, utdannes aspiranter [3] internt i departementet. Ved opptak bør aspiranter ha gjennomført høyere utdanning, ha gode kunnskaper i engelsk, og bred allmenndannelse.
Det finnes et internt, uformelt hierarki for hvilke utenriksstasjoner som regnes blant de mest attraktive. Faktorene som avgjør en stasjons attraktivitet er omfanget av og enigheten i vedkommende lands forhold til Norge, foruten mer praktiske forhold som ambassadørbolig og lignende. Blant de mest attraktive regnes stasjonene i Danmark, Storbritannia, Tyskland, USA og FN.
[rediger] Annet
I overført betydning betyr diplomati / diplomatisk evnen til å løse en sak uten opptrapping av konflikt, og med størst mulig grad av forståelse og gjensidig respekt mellom partene.
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
- Norsk utenrikspolitikks historie. 6 bd. Universitetsforlaget, 1995-97.
[rediger] Eksterne lenker