Det kategoriske imperativ
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det kategoriske imperativ er et prinsipp for moralsk handling formulert av Immanuel Kant i verket Grunnlegging til moralens metafysikk fra 1785.
Kant forsøker i dette verket å «fastsette moralens øverste prinsipp». Han hevdet at det kreves universiell gyldighet i de moralske pliktene, en moralsk plikt for en person må nødvendigvis være en moralsk plikt også for alle andre. Det vil si at man må velge sine prinsipper for handlinger etter hvilke prinsipper man vil at andre skal velge for sine.
Innhold |
[rediger] Universallovfomuleringen
Kants første formulering av det kategoriske imperativ, universallovfomuleringen, sier
- Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en almen lov
En «maksime» blir av Kant definert som «den grunnsetning subjektet handler etter».
Dette utsagnet er syntetisk a priori. Dette er fordi handlingensregelen ikke springer ut fra erfaring. Selv hevder Kant at de almene lover man skal teste sine grunnsetninger mot bare er et ideal og kun eksisterer i tankene våre, noe som betyr at denne formuleringen av det kategoriske imperativ har liten praktisk nytte.
[rediger] Naturlovformuleringen
På grunn av at universallovformuleringen er ment for et abstrakt idealmenneske kom Kant med en ny versjon av det kategoriske imperativ, kalt naturlovformuleringen.
- Handle som om maksimen for din handling gjennom din vilje skulle bli en almen naturlov
Her er altså de almene frihetslover fra universallovfomuleringen blitt erstattet med med almene naturlover.
Kant kommer med fire eksempler som illustrerer denne formuleringen. Ett av dem går ut på et maksime om å ikke hjelpe andre i nød. Det er ikke noe i veien for å forestille seg en natur der aktørene ikke hjelper andre aktører i nød, men da mennesker i større eller mindre grad er avhengige av andres hjelp vil en slik natur ikke være ønsket.
[rediger] Humanitetsformuleringen
Den såkalte humanitetsformuleringen sier at
- Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel
Her må «menneskeheten» forstås som «mennesklige egenskaper», ikke «mengden av alle mennesker».
En vanlig feilslutning er at man med denne formuleringen ikke kan bruke andre mennesker som et middel. Det korrekte er at man ikke kan bruke andre kun som et middel, formuleringen må heller forstås som en grense for hvilken formål man kan realisere og på hvilken måte disse kan oppnås.
[rediger] Kilde
Saustad, Jens og Serck-Hanssen, Camilla: «Immanuel Kant» I: Lærebok i filosofi- og vitenskapshistorie s. 127-132. Oslo, Unipub. (2006) ISBN 8291670528
