Dekadanse
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dekadanse (av lat. de, «ned» og cadere, «falle») er det navnet kritikere satte på ei gruppe forfattere som var virksomme på slutten av 1800-tallet, senere adoptert av de samme forfatterne og tillagt positiv betydning. Dekadansen var knytta til symbolismen, og kan også forbindes med fin de siècle.
Begrepet dekadanse stammer fra teorien om at et samfunn befinner seg i en nedgangstid pga. moralsk forfall. Stjerneeksemplet er det gamle Roma, som ble påstått å gå under pga. moralske utskeielser blant de styrende. Begrepet kan dateres tilbake til 1700-tallet, bl.a. hos Montesquieu. Det ble brukt av kritikere som et skjellsord mot Victor Hugo og Romantikken i sin allminnelighet, men ble i sin tur adoptert av Théophile Gautier og Charles Baudelaire som en markering av avstandtaken til positivisme og banal framskrittsoptimisme. I 1880-åra danna det seg en fast gruppering av franske forfattere som kalte seg dekadenter. Den mest kjente romanen fra denne gruppa er Joris-Karl Huysmans' À rebours (1884). Som litterær bevegelse betraktes dekadansen i dag som en overgang mellom romantikk og modernisme.
I norsk litteraturhistorieskriving er dekadanse blitt brukt om verker som Trætte Mænd av Arne Garborg og Mod Kvæld av Tryggve Andersen. Litteraturforskeren Per Thomas Andersen har tatt en doktorgrad på Dekadanse i nordisk litteratur 1880–1900 (1992),
[rediger] Andre betydninger
Lenin tok i bruk dekadansebegrepet for å beskrive økonomien under seinkapitalismen. Den kapitalistiske økonomien hadde nådd et stadium der den ikke lenger kunne ekspandere. Han forutså at den ville tape sin kraft og søke å vokse gjennom perverterte former for økonomisk aktivitet, og dermed bevise at de vestlige samfunna var modne for en sosialistisk revolusjon. Første verdenskrig var et bevis på at kapitalismen hadde nådd et stadium der den ville begynne å ødelegge sine tidligere oppnådde resultater.
Etter Lenins død oppsto en strid mellom Leo Trotskij og Stalin om dekadanseteorien. Stalin forsvarte Lenins tese, mens Trotskij hevda at den vestlige kapitalismen stadig var livsfrisk og i stand til å frambringe teknologiske framskritt og akkumulere kapital.
