De fire bøker og fem klassikere
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
De fire bøker og fem klassikere 四書五經, 四书五经, Sìshū Wŭjīng er de autoritative skrifter for den kinesiske konfucianisme. De kalles også de konfucianske klassikere eller konfucianismens kanoniske skrifter. I det keiserlige Kina var de fire bøker og fem klassikere pliktstudium for de konfucianske lærde som ønsket å bli embedsmenn i regjeringsverket. Enhver politisk diskusjon hadde disse som referanseramme, og man kunne ikke bli noen høylærd embedsmann og heller ikke høyere offiser uten å kjenne disse tekstene meget godt.
[rediger] De fire bøker
De fire bøker er konfucianske klassiske tekster som filosofen Zhu Xi utvalgte under Song-dynastiet som en introduksjon til konfucianismen. De består av Den store lærdom, som er et kapittel fra riteboken; Læren om den gylne middelvei, som er et annet kapittel fra riteboken; Konfucius' analekter, som er et verk på tyve kapitler med dialoger mellom Konfucius og hans disipler, nedtegnet av senere konfucianske lærde; og Mencius, som er en bok med samtaler mellom Mencius og noen av kongene på hans tid.
[rediger] De fem klassikere
De fem klassikere er en corpus bestående av fem gamle kinesiske tekster brukt innen konfucianismen til studier. Ifølge tradisjonen ble de kompilert av Konfucius selv. De består av Yijing, Forandringenes bok (en beskrivelse av I Ging); Shijing, Sangenes bok (en samling av gamle folkesanger); Liji, Riteboken (om ritene som regulerte den sosiale og religiøse hverdag, forfedrekulten, omgangen med konge og øvrighet); Shujing, Kunngjøringsboken (kommentert samling av lover og dekreter); og Chūn Qiū, Vår- og høstannalene (Staten Lus historiekrønike).
Musikk-klassikeren omtales noen ganger som en sjette klassiker i serien, men den var gått tapt innen Han-dynastiets tid.
