Dannet dagligtale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Dannet dagligtale (dansk-norsk, norsk, bokmål, riksmål, standard østnorsk)

Snakkes i:	Norge
Region:
Antall brukere:	1 million?
Slektskap:	Indo-europeisk Germansk Nordgermansk Østskandinavisk (kontinental) Dansk-norsk
Offisiell status
Offisielt språk i:
Normert av:	Norsk språkråd, Det Norske Akademi
Språkkoder
ISO 639-1:
ISO 639-2:
ISO 639-3:	{{{ISO6393}}}
SIL:

Dannet dagligtale er det dansk-norske koinéspråket som oppsto blant overklassen i Christiania under den dansk-norske personalunionen. Det ble også talt i andre norske byer. Dannet dagligtale kan beskrives som dansk med østnorsk uttale, noe særnorsk vokabular, fornorsket syntaks og forenklet morfologi. Frem til samnorskrettskrivingen fra 1938 var dannet dagligtale det viktigste normeringsgrunnlaget for riksmål og bokmål. Knud Knudsen mente at den dannede dagligtale var det beste forbildet for et norsk skriftspråk fordi den dannede klasse ikke hørte hjemme i noe spesielt landskap, var tallrike og i besittelse av dannelse og kulturell makt.

Koiniseringen begynte med at vikværsktalende nordmenn gradvis tilpasset talespråket etter dansk på 1600-talet. På 1700-talet fikk koinéspråket en fastere form, og før oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 hadde en del nordmenn fått den dannede dagligtale som morsmål.^[1]

I sin mest tradisjonelle form finnes i dag det dansk-norske koinéspråket som en sosiolekt i Oslo-området, spesielt på vestkanten i Oslo og i nabokommuner som Bærum. Det er så og si identisk med den talte form for bokmål eller riksmål, slik den bl.a. benyttes på teaterscener i hovedstaden og historisk ble benyttet i rikskringkastingen. Talespråket som ofte kalles standard østnorsk, og som brer seg på Østlandet i dag, er en videreføring av det samme språket i en mer sosialt nøytral form. Uttrykket dannet dagligtale er først og fremst et historisk begrep, det er lite brukt om talt språk i samtiden.

Dannet dagligtale har vært kjent under mange andre navn, inkludert riksmål, norsk standardtalemål og dansk-norsk. I forbindelse med innføringen av navnet bokmål på skriftspråket i 1929 falt et forslag om å kalle språket dansk-norsk med 17 mot 18 stemmer i Lagtinget.^[2]