Chico Marx
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Chico Marx, døpt Leonard Marx (22. mars 1887 – 11. oktober 1961) var en av skuespillerne og komikerne i Brødrene Marx.
Innhold |
[rediger] Navnet
Opprinnelig ble han gitt kallenavnet «Chicko» ettersom i de dager, på 1920-1930-tallet, (og for så vidt også i våre dager) ble attraktive kvinner i dagligtale referert til som «chicks» (tilsvarende norsk, «ryper») og de som løp etter dem var «chicken chaser» (på norsk, «rypejegere»). Og Chico var en av dem. En trykkfeil kom ved et uhell til å miste «k» i navnet, og det ble værende slik, men uttalen har en kvass «k», «sjikk-o».
[rediger] Italieneren
Chico utviklet en tykk og overdrevet italiensk aksent da han forsøkte å overbevise noen bøller i nabolaget at han var italiener og slett ikke jødisk. Innenfor vaudeville var det vanlig å vise etniske grupper som stereotyper, og ikke alltid flatterende heller. Alle brødrene benyttet seg av karakterer med bred dialekt i begynnelsen av karrieren, men det var bare Chico som fortsatte å gjøre det.
Det opplagte faktum at han slett ikke var italiensk ble en gang benyttet som et poeng i en film, i deres andre film «Animal Crackers». Chico oppdager en person han vet er en lyssky type og som bare er forkledd som en respektfull kunstsamler.
Chico: «Hvordan har du klart å bli Roscoe W. Chandler?»
Chandler: «Hvordan greide du å bli italiener?»
Chico: «Hopp over det – hvem sin tilståelse er dette?»
[rediger] Pianisten
Chico var en talentfull pianist. Som en ung gutt kunne han skaffe familien penger ved å spille piano. Noen ganger kunne han også spille piano på to steder på samme tid. Han vil skaffe seg jobben ved hjelp av sin dyktig pianoferdigheter, arbeide noen kvelder, og deretter bytte seg selv ut med broren Harpo (uten parykk) på en av jobbene. De to brødrene lignet så mye på hverandre at ingen kunne se forskjell. Dessverre kunne Harpo bare et par sanger for piano, noe som ofte sørget for at begge brødrene fikk sparken.
Croucho Marx har en gang sagt at Chico aldri øvde på et eneste pianostykke før han spilte det. I steden for dyppet han fingrene i varmt vann før forstillingen. Han var kjent for å «skyte» pianotangentene. Deler av spillingen ville han spille passasjer med tommelen opp og pekefingeren rett, omtrent slik man holder en pistol.
[rediger] Lederen
Chico ble leder for Brødrene Marx etter at deres mor Minnie døde. Som leder sørget han for å ordne en avtale at brødrene skulle få en prosent av en films bruttoinntjening, den første avtalen av denne typen i Hollywood. Det var hans forbindelser med filmbyen som sørget for å inkludere Irving Thalberg som igjen overtalte brødrene til å signere for MGM da de fikk problemer etter at filmen «Duck Soup» feilet.
En tid på 1930- og 1940-tallet var Chico leder av et storband, og den unge Mel Torme begynte sin profesjonelle karriere ved å synge med «The Chico Marx Orchestra».
[rediger] Gambling
Chico Marx en livslang problem med gambling og som alltid sørget for at han var tom for penger og stort sett i gjeld. Det var denne plagen som sørget for at han måtte fortsette i underholdningsbransjen lenge etter at de andre brødrene hadde pensjonert seg. Riktignok drev Goucho på som vert for et TV-show, men det var på grunn av hans behov for å være foran et publikum enn av finansielle behov.
De siste to Brødrene Marx-filmene ble spilt inn på grunn av Chicos uansvarlige gambling og de to andre brødrene gikk med på å spille inn film for å redde Chico ut av en bunnløs gjeld. På grunn av hans tyngende last besluttet brødrene å ta vare på pengene hans og gi ham en fast ukelønn som han levde på helt til han døde.
Chico hadde et rykte for å være en førsteklasses kortspiller i «pinochle». Det ble sagt at han bevisst kastet fra seg gode kort for å gjøre, som han sa, det hele «mer interessant».
[rediger] Epilog
Chico Marx giftet seg først med Betty Carp som han i 1918 fikk datteren Maxine med. Etter at de ble skilt giftet han seg så med Mary De Vithas i 1958 og til sin død.
Han døde av hjertesvikt og er begravd i Forest Lawn Memorial Park Cemetery, i Glendale, California.
