Bjugn-saken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bjugn-saken var en omfattende etterforskning omkring seksuelle overgrep mot barn i Bjugn kommune, som endte med at den tiltalte ble frikjent i Frostating lagmannsrett. Saken er blitt betegnet som en av de største skandalene i norsk rettshistorie. Den fikk konsekvenser for rollen medisinsk sakkyndige spiller i overgrepssaker, og i kjølvannet av denne ble det foretatt studier som viste at tidligere kunnskap om underlivsforandringer hos barn var inkomplett.

[rediger] Historien

[rediger] Etterforskningen

Saken startet i mars 1992, da barnehageassistent Ulf Hammern ble anklaget for blotting i Botngård barnehage i Bjugn kommune. Han ble straks suspendert fra sin stilling, og en omfattende etterforskning ble iverksatt. Under etterforskningen ble hele 30 personer i det lille samfunnet mistenkt for overgrep mot barna i barnehagen. Anklagene gjaldt blotting, oralsex, vold og voldtekt i «Blårommet» i barnehagen. I januar 1993 ble syv personer – lensmannen i Bjugn, Ulf Hammern og hans kone Jorid Hammern, to ansatte i barnehagen og to ansatte i kommunens tekniske avdeling – arrestert og siktet for seksuelle overgrep mot 36 navngitte og «et ukjent antall» andre barnehagebarn.

[rediger] Straffesaken

Av de pågrepne var det bare Ulf Hammern som ble stilt for retten. For de seks andre ble siktelsen etter hvert frafalt, og de mottok kr. 200 000 i erstatning. Den 31. januar 1994 ble Hammern i Frostating lagmannsrett frikjent på alle punkter. De sakkyndige hadde konkludert med at barna var misbrukt, men retten fant ikke å kunne legge avgjørende vekt på de sakkyndiges forklaringer.

[rediger] Erstatningssaken

Etter frikjennelsen anla Ulf Hammern erstatningssak mot staten ved Justisdepartementet, og ble av Frostating lagmannsrett 28. februar 1995 tilkjent kr. 45 000 i erstatning for tapt erverv etter straffeprosessloven § 445 og kr. 125 000 i oppreisning for den ikke-økonomiske skade som han hadde lidt ved forfølgningen (§ 446). Hammern hadde lagt ned påstand om oppreisning for ikke-økonomisk skade på opptil én million kroner, men fikk kun kr. 125 000 fordi han ikke hadde kunnet sannsynliggjøre at han ikke hadde foretatt de handlinger som han var tiltalt for i straffesaken, slik den dagjeldende straffeprosessloven § 444 krevet.^[1]

Han påkjærte avgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, med påstand om at dette kravet om at siktede selv måtte sannsynliggjøre sin uskyld var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2. Kjæremålet ble forkastet ved kjennelse av 8. juni 1995.

Hammern bragte saken opp for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg, som i dom av 11. februar 2003 konkluderte med at lagmannsrettens begrunnelse i erstatningssaken var i strid med uskyldspresumpsjonen i nevnte artikkel i EMK. Dommen var enstemmig, bortsett fra den norske representanten, Hanne Sophie Greve, som dissenterte (6 mot 1). ^[2]

Deretter anla Hammeren på nytt sak mot staten ved Justisdepartementet med krav om oppreisning og erstatning i tråd med det han ville være blitt tilkjent dersom lagmannsretten ved erstatningsutmålingen ikke hadde bygget på et rettsgrunnlag som var i strid med EMK. Han krevde også erstattet de utgifter han hadde løpt ved å bringe saken inn for EMD, samt oppreisning for den tort og svie som statens menneskerettsbrudd hadde påført ham. Søksmålet ble avvist både i Sør-Trøndelag tingrett og i Frostating lagmannsrett, og deretter påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Også her ble saken avvist, med henvisning til at man etter norsk rett ikke har krav på en ny prøvelse av en rettskraftig avgjørelse, og at stevningen ikke var å kunne forstås som en gjenopptagelsesbegjæring. Utvalget nevnte også at saken syntes å være foreldet, selv om dette ikke var avgjørende for avvisningen.^[3]

[rediger] Ettervirkninger

Saken førte til at innbyggerne i Bjugn ble delt i to, mellom dem som trodde på de sakkyndige og dem som trodde på de anklagedes påstander om uskyld. Denne splittelsen vedvarte i mange år.^[4] Botngård barnehage har skiftet navn til Lyngrabben barnehage, og den er blitt ombygget slik at «Blårommet» ikke lenger eksisterer. Virkningene som saken fikk for bygda er etter hvert blitt kjent som «Bjugn-effekten», og saken for øvrig har fått omfattende konsekvenser.^{[trenger referanse]}

[rediger] Norsk rettsvesen

Saken har ført til at flere har satt spørsmålstegn ved de sakkyndiges rolle i saker som gjelder overgrep mot barn. De sakkyndige er blitt anklaget for å søke å fremme egen personutvikling fremfor realitet.^{[trenger referanse]} For eksempel har høyesterettsadvokat og tidligere lagmann Trygve Lange-Nielsen fått flere som tidligere er blitt dømt i incest-saker, frikjent etter systematisk å ha lett i domstolenes arkiver etter såkalte «Aker-saker», det vil si saker der de av retten oppnevnte sakkyndige har vært leger ved Aker sykehus.^[5]

[rediger] Endret medisinsk syn på underlivsforandringer

Saken medførte i hvert fall et konkret fremskritt på den medisinske fronten. De sakkyndiges vurderinger av underlivsundersøkelser hos barna ble tillagt stor vekt som bevis på seksuelt misbruk. I en større norsk studie av barn ble det funnet at enkelte funn som tidligere ble vurdert som sikre bevis på seksuelt misbruk var normalt forekommende ^[6]. Lignende saker fra andre land har inspirert lignende studier, og kunnskap om normalvariasjon hos barn er blitt større.

[rediger] Påstått feil av medisinske sakkyndige

I mai 2006 fastslo to eksperter på det aktuelle fagfeltet, på oppdrag fra Hammerns advokat, at de sakkyndige i rettssaken hadde tatt feil: Ingen av barna i Bjugn-saken var etter deres oppfatning skadet i underlivet som følge av seksuelle overgrep.^[7]

[rediger] Massemediene

Massemediene dekket Bjugn-saken i stor bredde over lengre tid, på godt og på vondt. En redaksjon som tidlig kom på sporet av at noe syntes å være svært galt med anklagene, var TV 2s Dokument2. Kritikerne mente denne redaksjonens skepsis til barnevernet og kritikk av overgrepspåstandene var kampanjer. I tillegg mente flere at billedspråket var unødig dramatisk og forførende. Redaksjonen på sin side hevdet at blant annet samtlige seire i retten viste at faktaene var i orden.

[rediger] Bøker

Jan Brøgger og Christian Wiig: Hekseprosess: Bjugn-saken i et juridisk og kulturhistorisk perspektiv, 2003, ISBN 82-92400-05-2
Hans Kringstad: Bjugn-formelen, (1997), ISBN 82-10-04241-6