Bern-konvensjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bern-konvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk av 9. september 1886, vanligvis forkortet som Bern-konvensjonen, er en internasjonal avtale om opphavsrett, som ble forfattet første gang i Bern i Sveits i 1886. Den ble utviklet etter initiativ fra forfatteren Victor Hugo, og ble således influert av fransk "opphavsrett" (droit d'auteur), som står i kontrast til det anglo-saksiske konseptet om "copyright", som kun befatter seg med økonomisk beskyttelse.

Før Bern-konvensjonen ble forfattet, eksisterte kun nasjonale copyright-over, som angikk vanligvis kun for arbeider innenfor hvert enkelt land. Følgelig ville et arbeid publisert i London av en britisk statsborger være beskyttet av copyright i Storbritannia, men kunne kopieres og selges av hvem som helst i Frankrike; likeledes, et arbeide publisert i Paris av en fransk statsborger ville være beskyttet av copyright i Frankrike, men kunne kopieres og selges av hvem som helst i Storbritannia.

Bern-konvensjonen gikk i fotsporene til Paris-konvensjonen fra 1883, som på samme måte hadde dannet et rammeverk for internasjonal beskyttelse av andre former for intellektuell eiendom som patenter, varemerker og industriell design.

I likhet med Paris-konvensjonen, etablerte Bern-konvensjonen et byrå for å håndtere administrative oppgaver. I 1893 ble disse to små byråene slått sammen og ble til United International Bureaux for the Protection of Intellectual Property (best kjent under dets franske akronym BIRPI), lokalisert i Bern. I 1960 flytte BIRPI fra Berne til Geneve, for å kunne komme nærmere FN og andre internasjonale organisasjoner i denne byen, og i 1967 ble BIRPI til WIPO, the World Intellectual Property Organization, som siden 1974 er en organisasjon innenfor FN-systemet.

Bern-konvensjonen ble revidert i Paris i 1896 og i Berlin i 1908, fullført i Bern i 1914, revidert påny i Roma i 1928, i Brussel i 1948, i Stockholm i 1967 og i Paris i 1971, og ble utvidet i 1979.

[rediger] Avtaleinnhold

[rediger] Oversikt

Bern-konvensjonen krever at de deltagende land beskytter copyright for verker av forfattere fra andre land som har undertegnet konvensjonen (omtalt som medlemmer av Berne-unionen) på samme måte som den beskytter copyright for dets egne landsmenn, som f.eks. innebærer at fransk copyright-lover gjelder for alt som måtte publiseres eller fremføres i Frankrike, uavhengig av hvor det ble opprinnelig laget.

Bern-konvensjonen erklærer at alle arbeider bortsett fra fotografisk og kinematografisk materiale skal beskyttes minimum 50 år etter forfatterens død, men partene stilles fritt til å definere lengre beskyttelsesperioder, som f.eks. EU gjorde med 1993 Directive on harmonising the term of copyright protection. For fotografisk materiale setter Bern-konvensjonen en minimumsgrense på 25 års beskyttelse fra det tidspunkt fotografiet ble laget, og for kinematografisk material en minimumsgrense på 50 år etter første visning eller 50 år etter det kinematografiske materialet ble produsert, dersom materialet ikke er blitt vist innenfor disse 50 år.