ATV

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

ATV er en forkortelse for all-terrain vehicle, og brukes om tre- og firehjuls motorsykler med breie dekk, beregna på terrengkjøring.

[rediger] Teknisk utvikling

Honda laga den første trehjuls-ATV i 1970 – ATC90 – og har sia hatt nærmest monopol på markedet for trehjulinger. ATC90 var bygd utelukkende for fritidsbruk, hadde ballongdekk og var uten fjæring. Tidlig på 80-tallet ble modeller med lavprofildekk og fjæring introdusert; her var Hondas ATC200E en foregangsmodell. Evnen til å ta seg fram i terreng som de fleste andre motoriserte kjøretøy ikke kunne mestre, gjorde dem raskt populære blant jegere i USA og andre land.

Honda var også først ute med å utvikle mer sportslige modeller. I 1981 kom ATC250R, en trehjuling med fullfjæring, 248cm³ totaktsmotor og femgirs kasse med manuell kløtsj og skivebremser foran. Til sportsbruk var likeledes ATC200X et landemerke, med en 192³ firetaktsmotor.

Suzuki har vært markedsleder i utviklinga av firehjulsmodellene. Suzukis første firehjuling var QuadRunner LT125 i 1983, beregna for fritidsbruk. I 1985 kom den første Suzuki-modellen med høg ytelse, LT250R QuadRacer, med avansert fjæring, vannavkjølt totaktsmotor og manuell girkasse. Denne var beregna på erfarne førere. Honda svarte året etter med FourTrax TRX250R, og Kawasaki kom med Tecate-4 250. I 1987 introduserte Yamaha en ny type maskin med høg ytelse, Banshee 350, som hadde en tosylindra vannavkjølt totaktsmotor tatt fra gatesykkelen RD350LC. Denne ble pga. sin kraftige motor tatt i bruk til kjøring i sanddyner, og er blitt produsert like til 2006.

I 1986 kom Hondas første modell med firehjulsdrift, FourTrax TRX350 4x4, andre produsenter fulgte etter, og firehjulstrekkere er etter hvert blitt standard.

Sikkerhetsproblemer med trehjulsmotorsykler har fått alle produsenter til å gå over til firehjulinger fra slutten av 1980-åra. Trehjulinger er lette foran, og det er lett å steile og rulle over i bratte motbakker. Fortsatt foretrekkes trehjulinger i visse miljøer, pga. lågere vekt og større utfordringer for føreren.

Dagens modeller kan deles i et sports- og et fritidsmarked. Sportsmodeller er små, lette, har bakhjulstrekk og akselererer raskt, har manuell giring og kan komme opp i en fart av 120 km/t. Fritidsmodeller er jevnt over større og har en toppfart på 100km/t. De kan dra et mindre lass på en henger. Sportsmodellene kan være spesielt utstyrt for grener som motocross, terrengritt, ørkenritt, isracing, speedway eller dragracing.

Lenge før Honda og de andre japanske fabrikkene kom med sine tre- og firehjulsmodeller, fantes det i USA 6- og 8-hjuls overbygde amfibiemodeller beregna på kjøring i våtmarker – kjent som AATV-er (amphibious all terrain vehicles). Kjente merker er Argo og MAX. Disse kan gå med sakte fart på innsjøer ved at hjula virker som skovler.

[rediger] Miljøproblemer

Økningen i salget og bruken av ATV-er har i seinere år gjort dem svært omstridt. Fordi kjøretøyene primært er laga for terrengkjøring, presser brukergrupper på for å få dispensasjon fra forbudet mot motorisert ferdsel i utmark, ved at det opprettes faste traseer i marka. I tillegg foregår det i økende grad ulovlig kjøring i utmark.

Særlig i vått lende og i sårbare økosystem i fjellet og i Nord-Norge lager ATV-er kjørespor som gjør uopprettelig skade. Det viser seg også at førerne unngår djupe og vannfylte kjørespor ved å kjøre utenom, slik at traseene på våte strekninger etter hvert kan få en anselig bredde. I Norge er det dokumentert 100 – 150 m breie traseer på visse steder.

Lovlig nyttekjøring i næringsvirksomhet er også et problem, mest tydelig i reindriftsnæringa i Finnmark.