Armagnac
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Armagnac (armanjakk) er en type druebrennevin, som produseres i et definert område («Armagnac»), sør-øst i Frankrike, i provinsen Gascogne. Dette området ligger sør for Cognac.
Innhold |
[rediger] Armagnac vs cognac
Armagnac og cognac er begge druebrennevin, dvs. brandy, destillert slik at det blir sprit, deretter lagret på eikefat før det tappes på flaske og selges. Disse to drikkene stammer fra hvert sitt nøye definerte område i Frankrike. De bruker til en viss grad de samme druetypene, og det samme materialet i tønnene som brennevinet lagres på. Mange av de samme egenskapene er ettertraktet i begge «leirer»; kompleksitet, rikhet, spesielle dufter som svisker, vanilje og blomster. Det er m.a.o. mange likheter mellom disse to brandyene.
Likevel er det mange forskjeller mellom disse to. Kort nevnes:
Cognac dobbeldestilleres alltid, armagnac kan destilleres bare en gang (eller 2). Armagnac varierer i større grad i kvalitet. Armagnac produseres på mindre vingårder enn cognac. Smaken er ulik, armagnac har en noe røffere smak, som minner mer om høst, i retning fiken, svisker, bøkenøtter og jord Cognac eksporterer ca. 97% av det de produserer, armagnac kun halvparten.
[rediger] Historie
Det var romerne som introduserte vinkulturen til Armagnac-området. Destillasjonsapparatet ble senere introdusert av araberne, og bruken av tønner til lagring ble introdusert av kelterne.
Navnet Armagnac har flere forklaringer. Én er at det skal stamme fra det latinske «ars magna», som betyr «stor kunst». En annen er at det stammer fra et familienavn i dette området, eller landområdene som denne familien eide.
Armagnac regnes i dag som verdens eldste brennevinsprodukt, og kan spores tilbake til 1400-tallet. 1411 er nevnt som et «startår» i historiske arkiver, der en «M. Antoine» skal ha vært den første som destillerte vin. Dette destillatet het «aygue de Bito». Men armagnac ble kjent utenfor «sitt eget» område lenge etter at cognac ble kjent, hovedsakelig på grunn av dårlig utbygd kommunikasjon med omverden. Ikke har de jernbane, og elven Baïse som går gjennom området ble ikke seilbar før 1830, da den ble lagt i kanal. Da ble transporten til Bordeaux lettere. Fram til dette var det kun transport via landevei som var mulig.
Tidlig i armagnacens historie ble brennevin herfra spredt særlig til klostre i Europa, ved at en viktig pilegrimsrute gikk gjennom området. Den gangen var jo synet på brennevin litt annerledes enn i dag - det ble mer brukt til medisinske formål. Men dette var ikke bare postivt for produsentene i Armagnac-området; de måtte også se at brennevinet ble brukt for å sprite opp vin eller cognac. Ikke før på 1800-tallet begynner armagnacen å få den status den fortjener, som et selvstendig kvalitetsprodukt.
På 1950- og 60-tallet etablerte flere cognachus seg i Armagnac. Dette var fordi forbruket av armagnac var lavt, og prisene på armagnac-hus og destillerier var derfor lave. De fikk i 1972 endret lovgivningen slik at det ble tillatt med dobbel-destillasjon (som cognac), og armagnac endret etter dette karakter, og ble renere, mer elegant og mer lettdrukket. Kritikerne av den nye lovgivningen mener derimot at dobbel-destillert armagnac er kommersiell, glatt og pregløs.
Armagnacens omdømme økte noe i tiden etter dette, selv om omsetningen ikke økte.
[rediger] Regelverk
På samme måte som for cognac finnes det strenge regler for hva som kan kalles Armagnac. Dette regelverket håndteres av BNIA - Bureau National Interprofessionnel de l'Armagnac. Dette organet ligger under Jordbruksdepartementet og Finansdepartementet, og forvalter regelverket rundt produksjon og salg av Armagnac. Det har også til oppgave å bistå de som produserer og selger Armagnac, samt å promotere Armagnac.
[rediger] Armanac-områdene
Armanac-regionen er inndelt i 3 underområder, definert i loven fra 25. mai 1909. De 3 underområdene er:
Bas-Armagnac Dette området er på ca 8.100 ha. Det anses å være det beste av områdene, på grunn av jordsmonnet her. Området har sandrik jord med høyt kvarts- og jerninnhold. Det øvre sjiktet av jorda er svært næringsrik, og kalles «boulbène». Området består hovedsakelig av sletter og bølgende åser. Den delen av Bas-Armagnac som heter Grand Bas regnes som det aller ypperste. Her er jorda noe mer leireholdig. Armagnac fra Bas-Armagnac tappes gjerne på vingården, og selges under eiendommens navn. Armagnac fra Bas-Armagnac er kjent for å være kraftfull, men elegant og fruktig, med aroma av plommer og svisker.
Armagnac-Ténarèze Dette området er på ca 5.500 ha. Området består av bølgende åser, og jordsmonnet varierer fra sand til leire. Her er noe mer kalk enn Bas-Armagnac, men ikke så mye som i Cognac. Også her er det mye næringsrik toppjord (boulbène). Armagnac herfra er kraftig og smaksrikt (noen vil si stram), med et preg av blomster, særlig fioler. Armagnac herfra krever lenger lagring enn Bas-Armagnac for å modnes.
Haut-Armagnac Dette området er på ca 200 ha. Området består av mer leire- og kalkholdig jord enn Bas-Armagnac. Men siden denne jorden gir svært gode viner, så brukes vin herfra sjelden til destillering for å produsere armagnac, fordi vinen inneholder for lite syre og for mye alkohol til at den er optimal for destillering. Vinbøndene produserer heller vin, av Colombard-druen, som selges som «Vin de Pays de Côtes de Gascogne». Noe selges også til blant annet Tyskland for å videreforedles til musserende vin, og noe selges som hetvin («vins viné») som særlig eksporteres til Tyskland for å bli tysk brandy. I dette området brukes dessuten jorda mest til produksjon av blant annet mais og solsikker, framfor vindruer.
[rediger] Druetyper
Det er 4 druetyper som er tillatt for produksjon av armagnac; Ugni Blanc, Baco 22, Folle Blanche og Colombard.
Ugni Blanc Som for cognac er Ugni Blanc den mest brukte. Ca. 80% av armagnac stammer fra denne druen. Ugni Blanc modnes tidlig, som er gunstig for å unngå soppangrep, og den gir vin med lavt alkoholinnhold, som er gunstig for destillering. Den gir stabil kvalitet og høyt utbytte. Kritikken mot druen er at den gir et kjedelig brennevin.
Folle Blanche I armagnac kalles denne druen gjerne «picquepol». og kun ca. 1-2% av det dyrkede arealet er med denne druetypen, likevel brukes den i større grad i Armagnac enn i Cognac. Den gir smaksrike viner, som bidrar til at armagnacen også blir smaksrik og nyansert. Aromaen er gjerne blomsterpreget. Imidlertid er den vanskelig å dyrke, den fryser gjerne, og er ganske utsatt for råte.
Colombard Colombard brukes i mindre grad, men gir også aromatiske viner og nyanserike armagnacer.
Baco 22 Baco 22 er uvanlig i Europa, og dyrkes nesten bare i Armagnac. Den er en hardfør krysning mellom Folle Blanche og Noah. Den kommer til å bli forbudt i år 2010, selv om den gir et kraftig og smaksrikt brennevin, samtidig som den er motstandsdyktig mot sykdommer og gir høye avlinger. Dette er fordi dispensasjonen fra EUs regelverk utgår i 2010. Den brukes mest i Bas-Armagnac.
[rediger] Destillasjon
Fram til ca 1800 var det vanligst å bruke små enkeltpanner til destillasjon. Destillasjonsapparatet, alembic armagnacais, ble introdusert i 1801 av kjemikeren Edouard Adam fra Montpellier. Dette er en kobberpanne som varmes opp av damp. Denne ble raskt populær, siden pannen er kontinuerlig, noe som gir lite tap av brennevin. Etter vinlusangrepet på 1870-tallet ble enkeltpannene forbudt, siden de gir større tap. Dobbeldestillasjon ble også forbudt, siden man taper noe volum ved hver destillasjonsrunde.
All brenning av armagnac må foregå innenfor Armagnac-området. Dsetillasjon skal foregå mellom vinhøsten og 30. april påfølgende år (én mnd lenger enn for cognac-området). Det destillatet som går til lagring skal ha maksimum 72% alkohol og minimum 52%.
Armagnac-husene er normalt mye mindre en cognac-husene. De har destillasjons-pannene sine på vingården, og driver gjerne etter gammeldagse prinsipper. Kvaliteten varierer i større grad enn hos cognac-produsentene, uten at man kan si at kvaliteten på armagnac er noe lavere enn cognac. Det er også større variasjon på destillasjonsapparatene her enn i Cognac, både med tanke på utforming og volum. Pannene som brukes rommer alt fra 500 til 3.500 liter.
[rediger] Lagring
Armagnac trenger generelt noe lenger lagring enn cognac for å modnes. 10-15 år er ofte et minimum, og den må ofte ligge i 40 år før den er moden for drikking. Hvor lang lagring som trengs avhenger særlig av hvilket område armagnacen stammer fra. Treet tønnene stammer fra kommer fra enten Monlezun, Le Frèche, Gascoigne eller Limousin.
Monlezun-skogen ligger i Bas-Armagnac, og er den tretypen som tradisjonelt skal brukes. Dette er en mørk tretype, som gir mye farge til armagnacen. Denne skogen ble imidlertid overbeskattet tidligere, så tønneprodusentene må gjerne hente ved fra andre steder.
Armagnacprodusentene foretrekker tre med grov struktur, for at det skal være mye kontakt mellom brennevinet og treverket. Dette gir også en noe skarpere smak, fatpreg og tanniner. Brennevinet som er destillert samles gjerne opp i en tank, og ukens produksjon tømmes over på eiketønne. Først på nye fat i 6 - 12 måneder, deretter eldre, brukte fat som ikke påvirker brennevinet i så stor grad.
[rediger] Aldersbenevnelser
Aldersbenevnelsene for armagnac tilsvarer i stor grad benevnelsene for cognac, men har noe lavere krav til alder. Som for cognac er det den yngste bestanddelen i en blanding som gjelder.
- *** - Trestjerners, VS - Minimum 2 års lagring
- VSOP – Minimum 5 års lagring
- XO, Extra, Napoléon, Vileille Réserve – Minimum 6 års lagring
- Hors d’Age – Minimum 10 års lagring (ny kategori innført i 1994)
Imidlertid er det mye vanligere blant armagnac-produsenter enn for cognac-produsenter å produsere og selge rene årgangsarmagnacer, dvs at det året vinen ble produsert står på etiketten. Dette ble særlig mer vanlig etter 1973 da armagnachuset Janneau lanserte sin årgangsarmagnac. De mest ettertraktede av årgangsarmagnacene er tappet på flaske uten å filtreres eller tynnes ut med vann, slik at de selges med naturlig styrke (cask strength). Årgangsarmagnacer må også ha minimum 10 års fatlagring.
Dette fokuset på årganger, sammen med vektleggingen av hvilken eiendom armagnac stammer fra, gir et godt grunnlag for å treffe kvalitetsbevisste forbrukere. Imidlertid er det avslørt mange tilfeller av juksing, særlig med årganger. Dette har redusert mye av armagnacens omdømme, noe de sliter med den dag i dag. Omsetningen av armagnac er rundt 5% av cognac.
I likhet med cognac, er det ingen automatikk i forholdet mellom antall år armagnacen er lagret, og hvilken kvalitet den har. Man kan ikke slutte at en armagnac med mange års fatlagring også er av god kvalitet.
I framtiden kommer armagnac til å ha kun to aldersbenevnelser, for å forenkle systemet med merking av armagnac. Dette er vedtatt, og vil bli gradvis innført. Disse to benevnelsene er:
- Armagnac - yngste bestanddel har under 5 års lagring
- Old Armagnac - yngste bestanddel har over 5 års lagring
[rediger] Vinlusa
Også armagnac-området ble rammet av vinlus-angrep på 1870-tallet. I 1873 ble det produsert 10 millioner liter armagnac, fra ca. 1.070.000 dekar vinmarker. Rundt 1890 var ca 2/3 av områdene slått ut. De plantet nye planter som var motstandsdyktige mot vinlusa, men selv den dag i dag har området ikke så store areal som på 1800-tallet. Det finnes fortsatt armagnac å kjøpe, som stammer fra vinstokker fra før vinlusangrepet, og 1893-årgangen anses av mange for å være den aller beste.
[rediger] Produsenter
Det finnes svært mange produsenter av armagnac. Et utvalg er:
- Au Bordieu
- Baron de Sigognac
- Castarède
- De Castelfort
- Castelségur
- Cerbois
- Château de Lacaze
- Château de Laubade
- Château de Malliac
- Château de Millet
- Château de Pébèré-Pomés
- Château de Ravignan
- Château de Tariquet
- Pierre Cournet
- Cyrano
- Francis Darroze
- Delord Frères
- Domaine de Boingnères
- Domaine de Bosc
- Domaine d'Escoubes
- Domaine de Lassaubatju
- Domaine de Mouchac
- Dupeyron
- Gélas
- Janneau
- Laberdolive
- Marwuis de Caussade
- De Montal
- Samalens
- Sempé
- Marcel Trépout
