Aristofanes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Aristofanes, eller Aristophanes (gresk:΄Αριστοφανης) (født ca 450 f.Kr., død 385 f.Kr.) var en attisk komediedikter i Antikkens Hellas. Hans mest kjente stykker er Skyene, Froskene og Lysistrata.

Aristofanes’ fødested og eksakte fødselsdato er ikke kjent, men han var trolig utdannet i Athen. Han er kjent for å ha skrevet komedier for de to athenske festivalene Dionysia og Lenea. Han skrev tilsammen ca 44 stykker, av de er 11 bevart, og stykkene hans er de eneste vi har av den eldre greske komediediktingen. Mange av stykkene hans var politiske, språklig og tematisk vendte de ofte opp–ned på vedtatte normer og forventninger. Stykkene var ofte fylt av satire om kjente athenske borgere og deres framferd i den peloponnesiske krig, og han skal ved flere tilfeller ha blitt dratt for retten, beskyldt for ærekrenkelser. Aristofanes fremstår i Platons skrift Gjestebudet (Symposion) der han gir en humoristisk mytisk fremstilling av opphavet til kjærligheten; mennesket skal i tidenes morgen ha blitt delt i to, og derfor vi det alltid søke å bli forent med «sin bedre halvdel».

[rediger] Forfatterskap

Aristofanes' første stykke ble oppført i 427 f. Kr. På grunn av sin unge alder kunne eller våget han ikke selv å stå fram som forfatter eller lede innøvingen av stykkene. Han overlot sine første stykker til noen av sine faglige venner, som oppførte dem som egne arbeider. Under eget navn sto Aristofanes fram for første gang i år 424 f. Kr. med stykket Ridderne, et av de elleve stykkene som har overlevd fram til vår tid. Hans siste stykke, Rikdommen, ble oppført i år 388 f. Kr..

Aristofanes' lystspill tilhører den «eldre attiske komedien», som ofte tar opp aktuelle politiske spørsmål. Skalden, som tilhører den konservative og aristokratiske retningen, retter sine sylkvasse våpen spesielt mot det herskende demokratiets mektige hovedmenn: Kleon, Lamachos m. fl. I andre stykker vender han seg mot samtidige poetiske og filosofiske retninger og deres representanter. I det hele tatt er det komediens oppgave å nådeløst angripe alt som blir oppfattet som skjevt og fordervet i tidsånden og samfunnsutviklingen. De alvorlige tendensene som ligger til grunn for det aristofanske lystspillet, hemmer imidlertid på ingen måte den åpenbare løsslupne munterheten i fremføringssmåten.

Når det gjelder fantasirikdom, levende karaktertegning, lynende kvikkhet og et fullendt herredømme over formen, kan Aristofanes sidestilles med de største skaldene gjennom tidene. Språket hans er den reneste attisisme, og hans tegning av hverdagslivet i Athen er, selv om den er betydelig parodierende, en rik kilde til kunnskap om kulturforholdene på denne tiden.

Selv om stykkene hans har tydelige budskap mangler de ofte en klar intrige og de ligner ofte mer på moderne revyer enn på moderne komedier. I de fleste av stykkene hans forekommer det mange scener og uttrykk som kan avvike fra enkeltes oppfatning av hva som er anstendig og passende. Seksualitet og kroppsfunksjoner er et fremtredende trekk ved stykkenes språk og handling. Dette kan føres tilbake til den greske komediens opprinnelse og virket nok mindre støtende på det athenske publikummet. Ved Dionysos-festivalene ble det fremført «fallos-sanger», og løssluppenheten hadde fritt spillerom. Sammenhengen fra komedien til opphavet i drikkeviser er tydeleg i diktingen hans, humoren er grovkornet og kan godt kalles både lytehumor og underbuksehumor. En av de siste norske oppsettingene av Aristofanes fikk talende nok navnet «Full fjert for fred». Stykket er fritt komponert etter Freden, og ble omsatt av Petter Næss for Oslo Nye Teaters dukketeater. Stykket hadde premiere 8.mars 2003.

[rediger] Verk

Aristofanes skal til sammen ha forfattet 44 stykker, hvorav 11 komedier er bevart.

Akharnerne (oppført 425)

Priser fredens fordeler og landlivets behag i motsetning til den rådende krigstilstanden på denne tiden og det bråkete livet i byen.

Ridderne (424)

Et politisk tendensstykke, fylt av de bitreste skjellsord mot den mektige demagogen Kleon.

Skyene (423)

Refser samtidens retning innen filosofien, spesielt angriper Aristofanes Sokrates, som lar framstå som sofistenes representant. Stykket er trolig hovedgrunnen til den utbredte misforståelsen om at Sokrates var sofist.

Oversatt til norsk av K. Kleve i 1977.

Vepsene (422)

Håner den økende prosesslysten som er i ferd med å ta over i Athen.

Freden (421)

Har en viss likhet med Akharnerne, gir uttrykk for at hele folket behøver en etterlengtet fred. Stykket ble oppført rett før Nikias-freden.

Fuglene (414),

Aristofanes mest fullendte verk, tegner et bilde av en fuglestat grunnlagt i skyene (nefelokokkygia: «sky-fugleborg»). En harmløst parodierende satire over athenernes politiske lettroenhet og tendens til å innlate seg i vidløftige og eventyrlige foretak. Stemningen er høyere og gladere enn i noen av hans andre stykker, ingen andre steder har skaldens rike fantasi tatt en friere flukt.

Oversatt til norsk av F. L. Vibe i 1856.

Lysistrata (411)

I motsetning til Fuglene er dette stykket forfattet under de mest bekymringsfulle politiske forhold. Lysistrata ble skrevet under den peloponnesiske krig mellom Athen og Sparta og presenterar et pasifistisk tema på komisk vis: kvinnene i de to statene nekter ektemennene sex fram til de slutter krigingen. Dette stykket har siden blitt illustrert av Pablo Picasso og er i dag trolig det mest kjente av stykkene til Aristofanes.

Norsk bearbeidelse av Gunnar Larsen i 1933 og B. Endreson i 1977.

Kvinnene ved thesmoforiefesten (411)

Et rikt intrigestykke med overraskende vendinger. Stykket er nærmest rettet mot Evripides og hans skaldskap, hvor sedeligheten og fordervelsen blant Athens kvinnelige befolkning ettertrykkelig refses.

Froskene (405)

Den første litteraturkritiske komedie, berører litteraturkritikkens område enda mer enn det foregående stykket. Også her er Evripides mål for hån, mens Aischylos hylles som tragediens store mester. Sofokles’ berømmelse nevnes også i stykket.

Oversatt til norsk av Fr. Gjertsen i 1895.

Kvinnene i folkeforsamlingen (ca. 392)

Gjenopptar grunntanken i Lysistrata, der kvinnene tar over politikken.

Rikdommen (Plutos) (388)

Fremstiller hvordan rikdommens gud gjennom sin blindhet har falt i hendene på dårlige mennesker og derigjennom selv har blitt utsatt for mye ubehag. Han får etter hvert tilbake synet og blir i stand til å gi ut sine gaver på en mer tilfredsstillende måte. Dette stykket har et allmennmenneskelig tema, og er ikke knyttet mot noen spesiell tidsepoke eller persongalleri.

Athens nederlag i den peloponnesiske krig i år 404 f.Kr. førte til at komedien ble mindre politisk og fantastisk. Aristofanes’ to siste stykker, Kvinnene i folkeforsamlingen og Rikdommen viser en reduksjon i poetisk kraft. Rikdommen har i tillegg tema og komposisjon som danner overgang mellom den eldre komedien og mellom-komedien. Aristofanes har likevel satt spor etter seg hos ettertidens forfattere. Både den greske komediedikteren Menander og den romerske Terents (og gjennom ham den franske Molière) bærer preg av inspirasjon fra Aristofanes når det gjelder innhold. De er likevel forskjellige i formen, deres komedier blir en mer pyntelig og privat form for lystspill. Som satiriker har Aristofanes også hatt stor betydning for forfattere som Erasmus, Thomas More og Rabelais.

[rediger] Litteratur

Dover, K.J.: Aristophanic comedy, Berkely 1972
Ehrenberg, V.: The people of Aristofanes: a sociology of old Attic comedy, 2nd ed., 1951
Halliwell, Stephen: Introduction i Aristophanes, Birds and Other Plays, Oxford 1998
MacDowell, D.M.: Aristofanes and Athens: an introduction to the plays, 1995
Silk, M.S.: Aristofanes and the definition of comedy, 2000