Arbeidstjeneste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Arbeidstjeneste er en frivillig eller tvungen tjeneste for ungdom i samfunnsmessig øyemed. I mellomkrigstiden ble det i en del europeiske land innført sivil arbeidstjeneste. Hensikten med arbeidstjenesten var delt. Den var delvis ment for å få utført arbeid som det i krisetiden var vanskelig å få utført av den vanlige arbeidskraften og med de økonomiske midler man hadde til disposisjon, delvis å motvirke arbeidsløsheten, å skape større sosial solidaritet mellom de unge. Tanken var at siden staten kunne pålegge folk å møte til militærtjeneste, kunne den også pålegge de annet arbeid når det var nødvendig for landet.

[rediger] Tyskland

I det nazistiske Tyskland ble den obligatoriske arbeidstjenesten innført i 1935, og hovedhensikten var i første rekke å skape et effektivt middel til ideologisk påvirkning av ungdom, og å la arbeidstjenesten tjene som forberedende militærtjeneste. Dette manifisterte seg i avdelingene, som var helt militært organisert. Den tyske arbeidstjeneste var obligatorisk for menn og kvinner og tjenestetiden var ett år.

Under andre verdenskrig ble det gjort forsøk på å innføre arbeidstjeneste i varierende grad tuftet på den tyske modellen i flere tyskokkuperte land.

[rediger] Norge

I Norge satte Administrasjonsrådet i gang en frivillig arbeidstjeneste (AT) sommeren 1940 for å hjelpe til i skog- og jordbruk og anleggsvirksomhet, men den 25. september 1940 ble AT endret til Departementet for arbeidstjeneste og idrett, opprettet av Reichskommissar Josef Terboven. Det ble slutt på ordinær militærtjeneste og arbeidsoppdragene ble endret, hvor arbeidskraften ble styrt til arbeidsplasser som var viktige for okkupasjonsmakten. Mange gikk da ut av arbeidstjenesten og man fikk en utvikling mot tvangsdirigering, hvor for eksempel utdeling av rasjoneringskort ble koblet sammen med arbeid.

Departementet var delt i tre avdelinger, hvorav den ene var Arbeidstjenestens sentralorganisasjon. Dette var ingen vanlig departementsavdeling, men hadde en militær oppbygging som besto av seks avdelinger, og hvor sjefen var general Carl Frølich-Hanssen. Han ble i 1949 dømt til 7 års fengsel for sin virksomhet under andre verdenskrig.

Departementet var ifht. arbeidstjenesten et redskap for å gjennomføringe denne. Fra april 1942 var et NS-medlem sjef, og ved årsskiftet 1944–1945 var 90 % av stabsoffiserene partifolk.

Til tross for at den ordinære militærtjenesten ble nedlagt, ble de som var inne til Arbeidstjeneste utstyrt med egen arbeidstjenestebok, som ble brukt som en vanlig vernepliktsbok. Arbeidstjenesten var inndelt i sveiter, hvor det var omkring 200-300 menn i hver. Man bodde i brakker og istedetfor våpen, som alle var beslaglagt, gikk de rundt med hver sin spade. De gikk vakt med spaden og ble det bråk, var de kommandert til å slå med spaden. På dagtid arbeidet de ute og jobbet på nybrottsbruk for å hjelpe nybyggere med å opparbeide gårdene sine, bygde veier etc.

Motstandsbevegelsen fryktet at ATs apparat kunne bli brukt til tvangsutskrivning av tysk militærtjeneste eller krigsviktig arbeid utenfor Norge. I mars 1944 sendte Hjemmefrontens ledelse ut en parole som boikott av AT og satte i verk en rekke store aksjoner.

Departementet ble nedlagt 8. mai 1945, og det ble Avviklingsstyret for arbeidstjenesten ble nedsatt, som var underlagt Forsvarsdepartementet.