Alois Alzheimer
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alois Alzheimer (egentlig døpt "Aloysius") (født 14. juni 1864, død 19. desember 1915) var en tysk lege, psykiater, nevrolog og nevropatolog, som først identifiserte symptomene og de histologiske funnene ved det som nå kalles Alzheimers sykdom. Han observerte sykdommen hos en pasient i 1901. Da hun døde i 1905 undersøkte Alzheimer hennes hjerne og fant særegne forandringer som han foreleste over i 1906. Alzheimer ble født i småbyen Marktbreit i Bayern, hvor hans far var notarius publicus. Han studerte ved universitetene i Aschaffenburg, Tübingen, Berlin og Würzburg, hvor han ble ferdig lege i 1887. I det følgende året brukte han fire måneder på å hjelpe mentalt syke kvinner, før han ble ansatt ved mentalanstalten i Frankfurt am Main, Städtische Anstalt für Irre und Epileptische. Emil Sioli var leder av asylet (1852-1922). En annen psykiater/nevrolog og nevropatolog, Franz Nissl (1860-1919), begynte å arbeide i det samme asylet som Alzheimer, og det førte til et fruktbart samarbeid. Nissl introduserte Alzheimer for sin metode for sølvfarving av nerveceller som gjorde det mulig å se hjernens mikroanatomi i mye større detalj enn hva som hadde vært mulig tidligere. Alzheimer var en av grunnleggerne av det vitenskapelige tidsskriftet Zeitschrift für die gesamte Neurologie und Psychiatrie.
Etter at Alzheimers kone døde i 1901, flyttet Alzheimer til Heidelberg der han forsket videre under Emil Kraepelins ledelse. Da Kraepelin i 1904 ble professor ved den helt nye psykiatriske klinikken i München, tok han med seg Alzheimer dit som overlege. Under Alzheimers ledelse ble det nevropatologiske laboratoriet der et verdensledende forskningssentrum. Sammen med Alzheimer arbeidet slike berømtheter som Alfons Jakob, Gerhard Creutzfeldt og Friedrich Lewy.
Alois Alzheimer ble syk mens han var på vei til Breslau i Schlesien (nåværende Wroclaw i Polen) i 1912. Han skulle da tiltrede professoratet i psykiatri der. Sannsynligvis hadde han en infeksjon med streptokokker og i etterforløpet av den revmatisk feber med påfølgende skader på hjerteklaffene og nyreskader. Han døde tre år senere, kun 51 år gammel, av hjertesvikt og nyresvikt.
