Airedaleterrier

Airedaleterrier er den største av terrierene og oppsto i Storbritannia på midten av 1800-tallet. Navnet har den etter Aire-dalen i Yorkshire. Tidligere gikk den også under navn som bengleyterrier, watersideterrier og workingterrier.

Innhold

1 Opprinnelse og alder
2 Utseende, anatomi og fysikk
3 Bruksområde
4 Lynne og væremåte
5 Annet
6 Lenker

[rediger] Opprinnelse og alder

Rasen som sådan blr trolig til omkring 1850. Forløperen, trolig den nå mer utdødde black and tan terrier, var en typisk gårdshund som ble brukt til å holde rotter og andre skadedyr vekk fra gårdene og var vanlig brukt av såkalte jegermestere og skogvoktere i distriktet. Denne hunden ble antagelig krysset med blant annet otterhund. I siste halvdel av 1800-årene ble det arbeidet iherdig med å videreutvikle og foredle rasen. The Kennel Club (KC) anerkjent rasen i 1886.

[rediger] Utseende, anatomi og fysikk

Dette er den største av terrierne. Muskuløs, energisk og ganske kompakt i kroppen, men ikke høystillt eller lang. Hannene blir gjerne 58-61 cm i mankehøde, og tispene ca. 2 cm mindre. Pelsen er tett og ru, men skal ikke være så lang at den virker lurvete. Dekkpelsen er i tillegg stiv og kan kruse eller bølge litt, men den skal ikke krølle. Over ryggen har disse hundene er sort eller grizzlet (gråsprenkt) sadel, mens fargen ellers gjerne er brun (tan). Tradisjonelt skulle halen kuperes, men dette er nå forbudt i Norge. Pelsen krever endel vedlikehold og må bl. a. trimmes for hånd.

Kroppen er kvadratisk og hodeskallen lang og flat, med et kraftig kjeveparti. Halsen er tørr og muskuløs, men av moderat lengde. Forlemmene er rette og brystkassen dyp. Lårene er lange og kraftige og godt vinklede.

Airdaleterrier er en hund med stort pågangsmot og god fysikk. Den tåler kulde godt, men er naturlig nok ikke like glad i varme. Den er kjent for å ha god stamina og tåle stor fysisk belastning.

[rediger] Bruksområde

Airedaleterrier er en en flerbrukshund med mange unike egenskaper. Tidlig i forrige århundre ble den mye benytttet av engelsk politi som patruljehund. I første verdenskrig tjenestegjorde den i både den russiske og den engelske hæren. Den utførte oppdrag for Røde Kors – oppsporet sårede og gikk med beskjeder. Airedaleterrieren ble ansett som en meget bra rapport- og vakthund. Den ble også benyttet i annen verdenskrig, men ble etter hvert erstattet med andre hunderaser.

I våre tider brukes nok airedaleterrieren mest som familiehund, men den er godt egnet som brukshund og i hundesport, f. eks. som ettersøkshund eller i agility. I noen grad har den også vært benyttet som politihund, førerhund og lavinehund. Den har til og med vært trent opp som fuglehund, selv om dette ikke vanlig. Mest av alt er den likevel en god turkamerat, som egner seg ypperlig som kløvhund og trekkhund.

[rediger] Lynne og væremåte

Airedaleterrier en er sporty og tiltalende hund å se til. Den regnes som lettlært, trofast, robust og tøff, og er allsidig, aktiv og hardfør. Den har gjerne stort pågangsmot og er en typisk terrier på alle måter. De trenger således både godt med mosjon og andre utfordringer for å trives maksimalt.

Airedaleterrieren skal være flink med barn, men passer best for familier som er glade i å ferdes mye ut i naturen, både sommer som vinter. Den er på ingen måte aggressiv, men den kan være pågående og noe dominant i sin adferd. Den vil naturlig vokte på det den mener er i familiens interesse. Får den anledning jakter den også gjerne på rotter eller ender – eller naboens katt! Pelsen må trimmes jevnlig, helst gjennom napping for hånd.

[rediger] Annet

Rasen kan være svært dominant ovenfor andre hunder. Airedaleterrieren er en frisk hunderase, men visse linjer er i noen grad plaget av HD og allergi/våteksem. Det siste ofte fremkalt av manglende napping og/eller klipping.