Slaget ved Dunbar (1296)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Slaget ved Dunbar | |
| Konflikt: Den skotske uavhengighetskrigen | |
| {{{underskrift}}} | |
|---|---|
| Dato: | 27. april 1296 |
| Sted: | Dunbar |
| Resultat: | engelsk seier |
| Casus belli: | {{{casus}}} |
| Territorieforandringer: | {{{territorie}}} |
| Parter | |
| Skottland | England |
| Kommandanter | |
| John Balliol | Edvard I og John de Warenne |
| Styrke | |
| Ca. 40 000 | Ca. 12 000 |
| Tap | |
| Ca. 10 000+ | Ukjent |
| {{{notater}}}
|
|
Slaget ved Dunbar var det første i en serie av konflikter og krigshandlinger i den skotske uavhengighetskrigen. Kong Edvard I av England invaderte Skottland i 1296 for å straffe John Balliol, den skotske kongen, fordi han nektet å støtte de engelske krigshandlingene i Frankrike med soldater.
[rediger] Slaget
Etter å herjet og brent Berwick-upon-Tweed og massakrert befolkningen den 30. mars fortsatte engelskmennene marsjen oppover kysten til de kom til byen Dunbar. Foran byen ble den engelske hærstyrken møtt av en massiv skotsk styrke på hele 40 000 mann, men sannsynligvis uforberedt, dårligere utstyrt og organsiert enn den engelske.
Den 27. april angrep de hverandre på fordypningen bak Spottsmuir. Skottene angrep nedover fra deres høyere posisjon, men engelskmennene ledet av John de Warenne, 7. jarl av Surrey var godt forberedt og drev tilbake angrepsstyrken. Skottene ga deretter opp og flyktet. Engelskmennene fulgte etter og massakrerte de som de kommer over. Skottene fikk store tap og et stort antall skotske adelsmenn ble tatt til fange.
[rediger] Etterspill
Engelskmennene okkuperte ganske snarte det meste av Skottland. John Balliol overga seg ved Stracathro i nærheten av Brechin den 10. juli og mistet dermed kongedømmet. Edvard I utplasserte engelske styrker i de fleste skotske festningene og dro tilbake til England med den skotske kroningssteinen, den såkalte ‘Skjebnesteinen’, som krigsbytte og som ble i engelsk besettelse helt opp til moderne tid.
